På hvalfangst i Sørishavet

Da arbeidsmulighetene var få i Kongsvinger-traktene på 1950- og 60-tallet, valgte mange unge menn å søke eventyr og arbeid langt hjemmefra. En av dem var Bjørn Johnsrud, som sammen med en rekke andre fra distriktet reiste på hvalfangst til Sørishavet

– Da jeg var ferdig på framhaldsskolen våren 1960 var jobb-alternativene få i Eidskog. Det var skogen eller sagbruket, forteller Bjørn Johnsrud, en av cirka 80 eidskoginger som har vært på hvalfangst i Sørishavet.

Storindustri

Svend Foyns utvikling av harpunkanonen og bruk av dampdrevne hvalbåter mot slutten av 1800-tallet, gjorde det mulig for den norske hvalfanger-flåten å bevege seg stadig lenger ut på verdenshavene for å jakte hval. Hvalen langs den norske kysten ble hardt jaktet og allerede i 1904 ble hvalen utenfor kysten av Nord-Norge fredet. Noe som førte til at den norske hvalfangerflåten søkte seg lenger og lenger vekk fra norske havner for å fange hval.

På så å si alle verdenshav drev norske hvalfangere jakt etter hvalene og hvalfangsten ble etter hvert en stor industri for Norge.

Hvalen ga både olje og kjøtt-ressurser som førte til gode inntekter for redere og nasjonen. Bare i toppåret 1930-1931, var over 11.000 nordmenn sysselsatt om bord i hvalfangstflåten, skriver Hvalfangermuseet i Sandefjord på sine nettsider.

Hvalfangerforeningen avdeling Innlandet, som Bjørn Johnsrud har vært medlem av til den ble nedlagt for noen få år siden, har sporet opp cirka 80 eidskoginger som dro på hvalfangst. I sine papirer har han navn på eidskoginger som dro til Sørishavet så tidlig som i 1926 og de seneste på 1960-tallet.

Eventyrlyst og arbeidsmangel

Mange reiste på grunn av nødvendighet, på 1930-tallet var det knapt med jobber i Norge. Mens senere reiste også mange på hvalfangst av eventyrlyst.

– Det var noen jeg kjente som skulle på hvalfangst og da maste også jeg på foreldrene mine om å få lov, sier Bjørn som var 15 år gammel da han reiste ut for første gang i 1960, og fortsetter:

– Foreldrene mine var ganske så betenkte først, men dem skrev under på de nødvendige papirene slik at jeg kunne få reise.

Formidlingen av jobber i hvalfangsten skjedde over hele landet og Bjørn Johnsrud behøvde ikke å gå lenger enn til arbeidskontoret på Skotterud for å sette i gang prosessen.

– Da gikk det vel ikke lenger enn en uke før jeg fikk brev fra Anders Jahres hvalfangstrederi Kosmos om å møte i Sandefjord for intervju og avlevering av legeerklæring.

På hyrekontoret til Anders Jahre ble Bjørn Johnsrud ansatt som messegutt om bord på kokeriet Kosmos IV.

– Den 15. november 1960 ble det satt opp en liten buss som Tiseth kjørte med folk fra Eidskog og Kongsvinger som skulle på hvalfangst, forteller Bjørn.

Messegutt

Det var lange dager om bord i det store kokeriet som sysselsatte flere hundre mann.

– Skipet ble delt i to midtskips og den ene siden jobbet 12 timer dagen og den andre siden jobbet 12 timer natta, også byttet vi på, forteller han.

Som messegutt var det Bjørns ansvar å jobbe i mannskapsmessa med servering av mat, rydding og annet forefallende arbeid. Han merket også forskjellene på offiserer og mannskap.

– Offiserene hadde sin egen messe med egne messegutter og betjening. Men om det var noe helt spesielt som skulle skje, så ble vi bedt om å hjelpe til. Men vi fikk ikke lov til å servere inne i offisersmessa. Vi ble satt til å bære maten inn til «pentryet», et slags kammers.

På de store kokeriene tok man hånd om hval som de mindre hvalfangerbåtene var ute på feltet og skjøt. Hvalene ble blåst opp med luft slik at de kunne samles sammen og fraktes bort til kokeriet der to vinsjer kunne trekke de store dyrene opp.

Ikke ufarlig

På sin tredje sesong i Sørishavet var Bjørn hyret som hjelpemann på dekk. Her manøvrerte han blant annet en av vinsjene som løftet hvalene opp slik at de lettere kunne deles opp.

– En av skjærerne var en magnoring som bare gjorde et lite tegn til meg på hvordan han ville jeg skulle heise opp hvalen. Fulgte jeg ikke med, så ble han irritert, husker jeg, sier Bjørn og ler.

Livet om bord på kokeriene var ikke ufarlig og ikke alle som dro på hvalfangst kom hjem igjen. På en av turene opplevde han at en av mannskapene falt ned i det store kokeriet og omkom. Andre tøffet seg og stod på virene når de ble trukket inn og hoppet man ikke av i riktig øyeblikk kunne det gå galt.

– Arbeidstilsynet hadde nok gått helt amok om dette hadde skjedd i dag, mener Bjørn.

Kokeriene produserte hvalolje og kjøtt som ble lagt på fryserier.

Julaften i Sørishavet

Også på julaften ble det arbeidet, men Bjørn husker at man tok tre timer fri til å spise julemiddag.

– Noen hadde med seg en julegave eller to hjemmefra, jeg hadde ikke det, men på den tiden tenkte jeg ikke på sånn, forteller han.

Livet om bord bestod stort sett i lange arbeidsdager og på månedene om bord på kokeriet var han ikke i land en gang når fangsten pågikk.

– Vi fikk post av og til da vi bunkret olje og mat fra et av forsyningsskipene som gikk ned til oss i isen fra Cape Town i Sør-Afrika. Ellers fikk vi nytt fra Norge gjennom Radiopressa som ble skrevet ut av gnisten og delt ut i messene. Men det var jo aldri nok av dem til at alle fikk lest den.

Etter å ha tilbragt hele vinteren, som er sommer i Sørishavet, gikk kokeriene og deler av fangstflåten til Norge. Men mange av hvalbåtene gikk også til havner i Sør-Afrika der dem ble leid ut til fiskerinæringen.

– Jeg husker at jeg kom til Sandefjord på kvelden 16. mai, da hadde jeg bare et par bukser og en strikkejakke som passet meg, forteller han.

Grytvika og Syd-Georgia

Bjørn tok ytterligere to sesonger i hvalfangsten. Allerede høsten 1961 mønstret han om bord på en skytterbåt for hvalfangerselskapet Albion Star som ikke hadde kokerier, men som hadde en base i Grytvika på øya Sør-Georgia.

– Da mønstret jeg om bord på 16års dagen min. Vi brukte en måned på å komme oss ned til Sørishavet for å delta på spermhval-fangsten, forteller han.

På turen ned til Syd-Georgia seilte Bjørn med en tankbåt som skulle levere bunkers til båtene. Og på turen gikk de innom Las Palmas på Kanariøyene og Cape Town i Sør-Afrika.

– Da vi var i Cape Town, fikk jeg oppleve apartheid på nært hold. Og jeg husker at jeg reagerte på at vi spiste adskilt fra afrikanerne og at vi fikk servert maten i fine krus og tallerkener, mens afrikanerne måtte spise i et annet rom der forholdene var langt dårligere.

Denne sesongen arbeidet han som hjelpemann i maskinen på en hvalfanger-båt som gikk inn til Grytvika for å bunkre og for å levere hval. Dermed fikk Bjørn også oppleve det lille hvalfanger-samfunnet på Syd-Georgia.

– Jeg husker spesielt godt at dem hadde en kinosal i Grytvika og en norsk kirke, forteller han.

Det ble færre hvaler

Bjørn forteller at det allerede da ble snakket om, blant de mer erfarne hvalfangerne, at det var mindre med hval i havet rundt.

– Jeg husker at båtene ofte måtte gå lenger for å finne hval. Blåhvalen så vi nesten aldri, jeg kan bare huske at vi trakk opp en og den var så diger at den fylte hele åpningen der man trakk hvalene om bord.

Fangsten var regulert og om bord på kokeriet var to statsansatte kontrollører som skulle følge med på at man fanget det som var bestemt av kvoter og minstemål.

– Jeg husker blant annet at det ikke ble skutt på hvaler som hadde kalver, for eksempel, så det var regulert, sier Bjørn.

Blåhvalen er verdens største pattedyr og kan veie opp mot 200 tonn.

Sesongen på hvalfangerbåten varte lenger enn om bord på kokeriene og Bjørn husker at da han kom til Sandefjord, så traff han på en kar som også skulle mot Kongsvinger.

– Da tok vi drosje fra Sandefjord til Kongsvinger, husker jeg. Og da vi kom dit så var det vårmarken, så da var det bare å legge fra seg bagasjen på oppbevaringen på stasjonen og gå rett på marken, minnes han.

Måltidene

I 1963 dro Bjørn Johnsrud på sin tredje og siste hvalfangst. Da var han igjen om bord på kokeriet Kosmos IV med flere hundre ansatte om bord.

Måltidene var viktige ombord og Bjørn husker maten som god.

– Jeg husker at maten var ganske lik den vi fikk hjemme. Men noen ting var annerledes. En rett som jeg husker som veldig populær var storfe fra Argentina, servert som saltet kjøtt. Ellers fikk vi levert grønnsaker og frukt fra skip som kom med forsyninger, forteller han og fortsetter:

– Appelsiner spiste vi mye av, men eplene klarte seg ikke så godt. Også fikk vi mye grapefrukt, men den var så sur at vi spratt den opp og dyttet sukkerbiter i den før vi spiste.

Hvalkjøtt stod også på menyen og spesielt røkt hvalkjøtt, minnes han som godt.

En opplevelse

I 2013 deltok Bjørn på en tur med Hvalfangerforeningen om bord på Hurtigruteskipet Fram til de gamle fangstområdene i Sørishavet.

– Vi var i Grytvika på 100 års jubileet til kirken der og vi var i land på Falklandsøyene. Noen av oss var til og med så heldige og få bli invitert til den engelske guvernøren, forteller han.

På spørsmål om hvorfor han reiste ut og om han er glad for at han fikk oppleve hvalfangsten som i mange år var en stor industri for Norge, så tenker han seg om.

Mange inkludert meg reiste nok av eventyrlyst. Men at jeg har vært på hvalfangst er noe jeg tenker ganske mye på og som jeg syns er interessant å ha opplevd, avslutter Bjørn.

Bjørn Johnsrud har laget en egen utstilling om eidskogingene som dro på hvalfangst. Utstilliigen har vært utstilt i Rådhuset på Skotterud og på Almenninga på Vestmarka flere ganger som en viktig dokumentasjon av en industri som på mange måter var oljeeventyret i Norge før Norge fant olje utenfor norske-kysten.