Eldremajor Hanestad

Arne Lorang Hanestad har på mange måter blitt de eldres fremste talsperson i denne kommunen. Som leder av eldrerådet er han ikke redd for å servere lokalpolitikere og kommuneadministrasjonen sannhetene om en skakkjørt kommunal eldreomsorg. Et langt og innholdsrikt yrkesliv har gitt Hanestad en ballast som gjør at han blir lyttet til.

Uforskammet sprek har Hanestad tidlig denne dagen sørget for at nysnøen er ferdigmåkt med hjelp av firehjulingen rundt småbruket ned mot Nugguren, mellom Hokåsen og Nor. Det er her på Skakklandet, som det heter i skråningene ned mot den idylliske innsjøen, at Hanestad holder til med sin kjære Turid. Med 60 års ekteskap har Turid (født Sjølie) for lengst vent seg til at pensjonistlivet til Arne er alt annet enn et stille liv på bygda. Selv trenger de to slettes ikke noe eldreboliger ennå, men er oppgitte over at den kommunale eldreomsorgen aldri synes å komme i takt med behovet så mange har.

For krigsbarnet Arne Hanestad startet livet på Skakklandet bare noen hundre meter høyere opp i skråningen enn der han nå bor.

– Jeg vokste opp på et småbruk med to søsken, der vi hadde fire kuer, to hester, noen griser og noen titalls dekar med jord og skog. Vi måtte tidlig lære oss å ta et tak.

– Den gang var det grendeskole på Nor. Vi var 32 elever fordelt på sju trinn på den folkeskolen. Nor var en av 10 grendeskoler i det som da var Brandval kommune, forteller Hanestad, vel vitende om at det i dag bare finnes åtte barneskoler igjen i hele Kongsvinger kommune.

Men for unger fra landsbygda på den tiden var videre utdanning ingen selvfølge. Unge Hanestad og likesinnede måtte igjennom en opptaksprøve for å få gå på samme realskolen som «by-ungene» ved Øvrebyen.

– Det var jo en diskriminering, men på den tiden fant folk seg i det og aksepterte at det var slik det var. Heldigvis har det skjedd mye i likestilt utdanning i årene etterpå, innrømmer Hanestad.

Småbruker-guttungen fra Nor klarte opptaksprøven og han fikk etterpå også med seg realartium.

– Men for mange var det ikke så mange valg etter årene på grendeskolen. Jobb i skogen var ofte det egentlige alternativet.

Militær Hanestad

For Arne Hanestad skulle militæret bli en årelang og viktig vei videre i livet. Det startet med Befalsskolen for Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen, der han ble både instruktør og sersjant. 21 år gammel dro han til Kongo som FN-soldat.

– Det var en sterk opplevelse, som sitter i hele livet, innrømmer han.

Hanestad pådro seg en årebetennelse som kunne ha kostet han livet, og som gjør at han i alle årene etterpå er avhengig av støttestrømper daglig.

– Jeg lærte mye om toleranse, makt og maktmisbruk på det året i Kongo, sier han i dag.

Den militære ferden gikk den gang til Finnmark, der ingeniøroffiseren fra Brandval reiste rundt i fylket midt under den kalde krigen, og forberedte muligheter for en invasjon østfra. Ingeniøren skulle bidra til å sikre muligheter til at bruer og andre knutepunkt kunne sprenges i forsvar. Hanestad kom selv med sin Kongo-skade inn på den tre-åring Krigsskolen. Dermed nye år på Hvalsmoen der han utdannet soldater til ingeniørarbeid.

– Planen var jo en militær karriere videre, men tilbud om en jobb i Norske Sivilingeniørers Forening ble fristende og avsluttet livet i forsvaret.

Til slutt endte Hanestad opp som administrerende direktør i Maskinentreprenørenes Forbund (MEF), som skulle bli hans lengste yrkesvalg. Men han fikk med seg erfaringer på både godt og vondt da han i 1984 sa ja til å bli varehussjef på det mange i byen fortsatt husker som EPA-senteret.

– Men da EPA-kjeden ble solgt til et investeringsselskap, hoppet jeg av. Jeg husker Bjørge Stensbøl, da som medarbeider i den lokale sparebanken, tok kontakt. Bjørge ville at jeg skulle ta over som leder for det som da het Glåmdal Motorkompani, senere Kongsbil. Det ble dessverre ingen lystig epoke i et selskap som gikk over ende, og der jeg også selv tapte mye penger, minnes han.

Dermed var han tre år etter tilbake i MEFs direktørstol, og han ble i selskapet til han ble pensjonist. De siste årene som rådgiver. Da hadde han i 30 år sittet som en av mange dagpendlerne på toget mellom Oslo og hjembyen.

Maskinentreprenørene vil for alltid ha en spesiell plass hos Arne Hanestad. Han mener de som sto for mye av maskinentreprenørvirksomheten lenge var en underkuet gruppe i næringskjeden.

– Dette var ofte enkeltpersoner som investerte i maskiner og drev sitt eget lille selskap, som ofte ble dårlig behandlet. Det var rett og slett nødvendig at de som satt i en dumper i anlegg fikk en annen plass og respekt som yrkesgruppe. Der føler jeg vi i disse årene kom langt.

Politikeren Hanestad

Hanestad fikk også med seg mye i den lokale partipolitikken, der han i fire perioder satt som Senterparti-representant i formannskapet og kommunestyret. Mange vil huske godt at det på den tiden svingte godt av det lokale Senterpartiet, ikke minst synliggjort gjennom den frittalende og hardtslående partihøvdingen Lars Lassen. Arne Hanestads erfaring benyttet partiet til å be han lede Kontrollkomiteen.

– Når jeg noen år senere ble spurt om jeg ikke ville bli en del av Eldrerådet følte jeg en lyst til å bidra litt til. Da hadde jeg allerede sett at denne kommunen hadde store utfordringer i utbyggingen av eldreomsorgen vår.

Nå ti år etterpå føler han på mange måter det ikke er mulig å hente inn alt som er tapt av tid og planer som bare er endt med nye planer.

– Jeg husker en periode jeg følte at ikke minst innsatsen til Tove Stangnes gjorde at vi kunne komme oss på offensiven i satsing på eldreboliger og sykehjemsplasser. Jeg mener hun ikke fikk nok kreditt for forsøkene om å få til noe.

Opprøren Hanestad

– De siste årene har mange av oss følt at vi ikke kommer oss videre. Alt tar jo så lang tid. Det føles som kommuneledelsen mangler entreprenørholdningene. Vi holdt på i årevis bare for å få på plass Seniorsenteret. Senere har det bare vært å flikke på det lille som fantes. Se på Eidskog, som en liten og fattig kommune. Der får de til det vi ikke klarer.

Eldrerådslederen nesten hopper i stolen når han tenker på at kommunen i årene som kommer skal sende eldre pleietrengende til Hadeland for å få en seng.

– De som har fått plass på pleiehjem på Eidsvold skryter av at de har det godt, men egentlig er det uholdbart at pårørende skal måtte reise til Eidsvold eller Jevnaker for å besøke sine nærmeste i årene som kommer. Vi kan ikke være bekjent av det. Nå må vi få satt i gang den utbyggingen vi har snakket om i årevis.

– Jeg innrømmer ærlig at jeg på mange måter har mistet trua gjennom årene. Men jeg har håpet igjen. Det skal drive meg de to årene jeg har igjen som leder av Eldrerådet. Kampen om å få løst sykehjemsutbygging og bosted for eldre er ikke over, lover Hanestad.

For en som både er født og blitt boende i selveste Skakkland, er det kanskje behov for håp om at selv en skakkjørt eldreomsorg skal kunne rette seg til slutt.