– Jeg er kanskje ikke unnfanget på dugnad, men jeg er i hvert fall koblet sammen på grunn av en
For Svein Thorstensen har dugnad vært en sentral del i hans liv. Selv før han ble født.
For han handler frivillighet ikke om plikt. Det handler om fellesskap, glede og mennesker. I en alder av 75 år fyller han fortsatt dagene med idrett, dugnad og omsorg for andre. Han kunne knapt tenke seg et bedre liv.
Forrige helg fikk han også hederspris for innsatsen under regionstinget i Innlandet håndballkrets.
– Det er jo alltid morsomt å bli satt pris på. Men egentlig er det jeg som skal være takknemlig for at jeg fortsatt får lov til å leke med ball og være sammen med mennesker, sier Thorstensen med et smil.
Gjennom et langt liv i idretten har han vært trener, funksjonær, organisator og praktisk hjelper. For ham er ikke dugnad et slit, men en naturlig del av hverdagen.
– Jeg tror kanskje jeg er den største egoisten i håndballen, sier han og ler. Jeg oppsøker steder hvor jeg trives. Da får jeg også energi til å gi noe tilbake.
Dugnad i blodet
Historien om Svein Thorstensens forhold til frivillighet begynte til og med før han selv ble født. Foreldrene møttes nemlig på dugnad i Nydalens Skiklub i Oslo.
– Jeg er kanskje ikke unnfanget på dugnad, men jeg er i hvert fall koblet sammen på grunn av en, sier han humoristisk.
Han vokste opp med klubbmiljø, idrett og fellesskap som en selvfølgelig del av livet. Og nettopp fellesskapet mener han er noe av det viktigste samfunnet vårt har.
– Vi lever i en tid hvor altfor mange vil være størst og bestemme mest. Jeg tror verden blir bedre jo flere som hjelper hverandre.
Han har opplevd at dugnadsånden har gått i arv. Selv har han fire barn, og alle er engasjert i frivillig arbeid i idrettslag, kreftforening eller andre organisasjoner.
– Det er kanskje det man får mest igjen for når man tenker over dagen sin: Hva bidro jeg med? Hva bygget vi sammen?
Fant fellesskap i Kongsvinger
For rundt 15 år siden flyttet Thorstensen til Kongsvinger. Det skjedde etter at han og kona gikk hver til sitt, men ønsket om å være nær barna gjorde at han slo rot i byen.
For å komme i kontakt med nærmiljøet i en ny by brukte han idretten.
– Hver gang jeg har flyttet, har jeg oppsøkt idrettslagene først. Det er en fantastisk måte å komme inn i et miljø på.
I dag kjenner han store deler av idrettsmiljøet i Kongsvinger, både innen håndball og fotball. Han beskriver klubblivet som en avgjørende del av hverdagen.
– Kongsvinger har gitt meg veldig mye. Jeg har fått mange gode venner og opplevelser gjennom idretten.
Vil møte mennesker ansikt til ansikt
I tillegg til å brenne for å være med i et fellesskap, så mener også Thorstensen at det er viktig at personer møter hverandre. At stadig mer kommunikasjon går gjennom skjerm er ikke noe han har stor begeistring for.
– Det er noe eget med å møte folk ansikt til ansikt. Da ser du reaksjoner, kroppsspråk og følelser på en helt annen måte enn i en SMS eller e-post.
Han forteller at han ofte tar turen innom klubben bare for å levere en drakt, slå av en prat eller ta en kopp kaffe.
– Det er i de møtene vi virkelig ser hverandre.
I dag bor Thorstensen alene etter at barna har flyttet ut. Men han har ingen planer om å roe ned.
Faktisk har han kvittet seg med TV-en.
– Jeg trenger den ikke. Er jeg hjemme, så holder jeg på med noe, ringer noen eller er i hallen.
Han beskriver seg selv som avhengig av liv rundt seg.
– Jeg trives når det skjer ting. Når folk smiler, ler og finner løsninger sammen.
Engasjement for alle
Ved siden av idrettsengasjementet er Thorstensen også aktiv innen paraidrett og arrangementer for mennesker med funksjonsnedsettelser. Han trekker særlig fram betydningen av arrangementer som samler både utøvere, frivillige og publikum.
Håndballsesongen er ferdig, men det stopper ikke aktiviteten i hallen, eller engasjementet til Thorstensen. Denne uken var han på plass for å følge med KIL håndballs nye rullestolhåndballag.
– Da ser du hvor mye mennesker faktisk bryr seg om hverandre. Det gir utrolig mye tilbake.
Han mener slike arenaer lærer oss ydmykhet og minner oss på hva som virkelig betyr noe.
– Vi må bygge hverandre opp. Det er egentlig ganske enkelt.
