Mannen som aldri har stått stille

Du ser ham nesten hver dag i bybildet. Med staver, skeiv rygg og rak holdning på samme tid. Rolf Nordlie (76) lar ikke kroppen bestemme kursen – retningen har han full kontroll på.

– Hvordan du behandler andre, er med på å definere deg som person, sier han, nesten som en konstatering mer enn en livsfilosofi.

Den pensjonerte læreren er en kjent skikkelse i Kongsvinger. En ekte Vingers-gutt, oppvokst på Hexumløkka, skolegang på Vinger sentralskole, nå bosatt på Langeland. Bortsett fra studieopphold i Elverum og Trondheim har han bodd hele livet i byen han er så opptatt av – og så glad i at han også stiller kritiske spørsmål når det trengs.

Lokalpatriot, ja. Blind, nei.

Ett år som ble til 37

At Rolf ble lærer på Austmarka var egentlig tilfeldig. Da han studerte i Trondheim tipset en kamerat om at det var ledig lærerjobber i Kongsvinger kommune. Rolf søkte, fikk jobb – og kombinerte lærerrollen med folkeuniversitetet for å fullføre utdanningen.

Planen var enkel: Ett år på Austmarka.

Fasiten: 37 år.

– Jeg ble værende. Sånn ble det bare, sier han.

Austmarka fikk en lærer som var mer opptatt av mennesker enn karakterer. En som så eleven bak prøveresultatene, og som var tidlig ute med å stille åpne spørsmål.

– Jeg var opptatt av at elevene skulle tenke selv. Og lære kildekritikk.

Han minnes ungdomsskoleelever med vidt forskjellig modenhet. Noen som knapt visste forskjell på austmarkadialekt og sidemål, men som senere ble entreprenører og klarte seg utmerket i livet.

– De praktiske oppgavene ble ofte nedprioritert. Det var synd. Mange hadde mer i seg enn det som kom fram på papir.

Han har også et ekstra blikk for dem som ofte blir oversett.

– Elever med spesielle behov blir lett definert av problemene sine, ikke mulighetene.

KIL, Glomma og tannbørsten

På 1980-tallet var Rolf en sentral skikkelse i KIL-miljøet – som materialforvalter. En rolle han tok på største alvor.

Ekstremt opptatt av utstyr, sier noen. Petimeter, hevder andre.

Historiene lever fortsatt. Tannbørste ble brukt på sømmene på fotballene. Og en mann observert med lommelykt i høstmørket, langs Glomma mot Galterud og Sander, på jakt etter fotballer som hadde havnet i elva.

– Stemmer det?

– Nå går vi videre, sier Rolf og ler.

Han røper også små fotballhistoriske øyeblikk som fortsatt sitter i:

Jan Åge Fjørtoft var på prøvespill, men klubben fikk aldri bestemt seg før han hadde signert for HamKam. Erik Thorstvedt var kalt inn til militærtjeneste på Haslemoen og ringte KIL for å tilby sine tjenester, men fikk nei fordi klubben allerede hadde tre keepere.

– Lite visste vi da at han skulle bli en av Norges beste landslagsspillere gjennom tidene, erkjenner han.

Når Rolf trekker fram sine KIL-helter, gjør han det med entusiasme: Øivind Tomteberget – «ingen spillere i KIL har vært bedre enn han». Roy Holth – «han tar jeg til de grader av meg hatten for». Svein Ystenes – «den beste keeperen KIL noen gang har hatt». Per Gunnar Dalløkken – «en grovarbeider som aldri har fått den hyllesten han fortjener». Åge Steen – «knallhard, men alltid fair». Og Olav Nysæter – «ingen skjønte helt hva vi skulle med ham, så ble han toppscorer i eliteserien».

– Den største av dem er Øivind. Øivind sa ikke mye, men da han snakket, var alle andre stille og lyttet.

120 maraton – og litt til

Etter KIL-perioden begynte Rolf å trene. Ikke litt. Han trente ekstremt mye.

– Jeg har løpt over 120 maraton, sier han med en viss stolthet i stemmen.

Han er medlem av den eksklusive 100-maraton-klubben, og har all grunn til å være stolt av det. Da han jobbet som lærer på Austmarka hendte det at han sto opp klokka fire, og løp i mørket fra Kongsvinger til jobb – og for så å gå på rulleski hjem igjen etter jobb. Nedover svingete Frantzbråtaberget.

– Jeg bare lot det stå til. Det gikk bra, sier Rolf, og rister litt på hodet i dag av at han fryktløst kjørte ned Frantzbråtaberget.

På det meste løp han fem–seks mil om dagen, rundt 20 mil i uka. I løpet av vinteren la han bak seg rundt 120 mil på ski.

– Hadde vi hatt en vinter som nå, ville det vært krise for meg, sier Rolf, før han legger til:

– Nå som jeg er blitt mer ustø, er jeg faktisk glad for at det ikke er snø og is.

Et liv i bevegelse – på nye måter

En muskelsykdom har gjort ryggen og nakken skeiv. Kronisk. Uunngåelig. Treningen er erstattet med fysioterapeut, botoxbehandling og turer så godt det lar seg gjøre.

– Jeg har lært meg å takle smerter på en annen måte. Når du lever med det over tid, må du verdsette andre ting.

For Rolf har det blant annet blitt kunst og politikk. Men politiker har han ingen ambisjoner om å bli.

– Opp gjennom åra har tre ulike partier spurt meg om jeg vil stå på liste til kommunestyret. Jeg sier ikke hvilke partier. Men det er tre forskjellige, og alle fikk nei. Når jeg sier ja til noe, da går jeg inn 100 prosent.

Kunstinteressen har fått ekstra næring gjennom Galleri Asbjørn, drevet av broren Asbjørn Bergerud. Rolf snakker varmt om kunst, og trekker frem at kunst gleder, provoserer og skaper følelser. Spesielt maleren Tore Hogstvedt er han glad i.

– Han er opptatt av lyset og fargene i naturen. Jeg har over 40 verk av ham, og har vært med ham ut i naturen. Gjennom kunsten er det viktig å dokumentere hva som skjer med naturen.

Fortsatt på vei

Rolf Nordlie beskriver seg selv som omgjengelig. En som liker å prate med folk. En som mener han har noe å lære av alle.

Og kanskje er det nettopp derfor han fortsatt er der – i bybildet, i samtalene, i bevegelsen.

Ikke lenger løpende. Men aldri stående stille.