Når scenelyset slukkes – tennes lidenskapen på Gjemselund

Levi Henriksen og Håvard Gimse, Kongsvingers to fremste kulturprofiler, gleder seg til ny fotballsesong – med hjertet solid plantet på Gjemselund.

Det finnes mange scener i livet til Levi Henriksen og Håvard Gimse.

For Levi er det litteraturhus og konsertscener der ordene sitter løst og gitaren henger lavt. For Håvard er det konserthus og flygler – presisjon, disiplin og millimeterkontroll.

Men så finnes det en tredje scene, som er felles for dem begge.

Gjemselund.

Der er det ingen noter. Ingen manus. Ingen fasit.

Bare følelser.

Et fristed.

Et fellesskap som sitter i kroppen

For Levi begynner historien lenge før han selv ble en kjent stemme i norsk kulturliv.

– Det går helt tilbake til 70-tallet. Jeg var vel 13–14 år da jeg begynte å snike meg inn på kamper, minnes han.

Det er et bilde som kunne vært hentet fra en av hans egne noveller, en gutt fra Skogli som finner veien til Kongsvinger og sniker seg inn på stadion, ikke bare for å se fotball – men for å høre til.

– Det var følelsen av samhold. At folk møttes annenhver helg for å heie på det samme. At det var noe som definerte oss som by, forteller Levi.

Han snakker ikke om tabeller eller resultater. Han snakker om identitet.

– Det var elleve gutter fra Kongsvinger og omegn som løp etter en ball – og gjorde oss stolte.

Håvard Gimse nikker gjenkjennende, om enn fra en annen inngang.

– Når folk hører at jeg er fra Kongsvinger, blir det fort snakk om fotball. Det sier noe om hvor viktig KIL er, påpeker han.

Fotballen som kontrapunkt

I Håvard sitt liv er alt nøye strukturert. Timer med øving. Perfeksjon. Nerver før en konsert.

Kanskje er det derfor fotballen får en helt spesiell funksjon.

– Det er et fristed, sier han.

– Du kan slappe av – samtidig som du blir fryktelig anspent.

Det er en annen type nerve enn den han kjenner foran et publikum.

I min verden er det jeg som skal prestere. Her er det noen andre. Det er godt å være en av mange

– I min verden er det jeg som skal prestere. Her er det noen andre. Det er godt å være en av mange, sier han med et smil.

Levi, som lever av ordene og fortellingene sine, beskriver det enda mer direkte:

– Jeg er en mann uten hobbyer. Det nærmeste jeg kommer en hobby er å se fotball. På Gjemselund blir jeg befriende uintellektuell, erkjenner han.

Kolliderte med KIL

Samarbeidet mellom Levi Henriksen og Håvard Gimse fikk tidlig merke hva KIL betyr for dem begge.

Den aller første jobben de gjorde sammen, var på Holocaustsenteret i Oslo. Men datoen som var satt opp, viste seg å kollidere med noe langt mer uforutsigbart enn et konsertprogram, nemlig en KIL-kamp.

– Det siste vi gjorde var ikke å snakke om teksten eller musikken vi skulle fremføre. Vi satt og sjekket lagoppstillinger, ler Levi.

Det siste vi gjorde var ikke å snakke om teksten eller musikken vi skulle fremføre. Vi satt og sjekket lagoppstillinger

Med på scenen var også fiolinist Catharina Chen, og mellom innslagene oppsto det et litt uvanlig spørsmål.

– Håvard lurte på om han skulle gi meg oppdateringer underveis om hvordan det gikk i kampen, forteller forfatteren.

Følelser uten filter

Men fristed betyr ikke ro for noen av dem. Snarere tvert imot.

– Jeg har nok blitt sett mange ganger med tomt blikk rettet mot veien etter en KIL-bom, sier Levi, som i mange år har hatt sin faste plass øverst og midt på tribuna mot veien.

På Gjemselund er det ikke rom for finjusterte fraser eller perfekte anslag.

Her er det råskap. Umiddelbarhet. Som en improvisert rockelåt – eller en konsert der notene plutselig blåser av scenen.

Og i kampens hete, er det ikke mye igjen av den ellers så kontrollerte forfatteren og musikeren.

– Jeg kan bli litt verbal, ja. Det er ikke alltid jeg er så stolt i ettertid, innrømmer Levi.

Så nært – og så brutalt

Fjorårssesongen sitter fortsatt i kroppen til dem begge. Men ikke som et nederlag man raskt legger bak seg, men mer som en uferdig fortelling.

– Jeg har ikke kommet meg helt etter det vakuumet, sier Levi, og fortsetter:

– Det er ingen av nedrykkene som gjorde så vondt som nesten-opprykket. Når du er så nære og ikke klarer det… det er noe annet, sier han, og titter ned og er fortsatt fortvilet over at KIL ikke rykket opp i fjor.

Den forsiktige pianisten – og den sta optimisten

Når praten glir over på årets sesong, trer forskjellene mellom de to tydelig frem.

Håvard –pianisten, er avmålt og analytisk.

– Det blir nok en sesong som svinger. Et nytt lag trenger tid. Det kan bli veldig bra, men også variere underveis i sesongen, mener han.

Levi, derimot, velger en annen toneart.

– Jeg tipper direkte opprykk.

Han smiler litt av seg selv.

– Litt på trass, kanskje. Men jeg tror på et kollektiv. At vi kan få til noe sammen.

Så gliser han enda mer av seg selv:

– Jeg har vært optimist før. Det har ikke alltid slått til.

Likevel holder han fast ved troen, selv om vi mistenker at det ikke er en tro uten tvil, som CC Cowboys synger om.

Mer enn et lag

For begge er det én ting som er helt ufravikelig.

– Det ville vært rart å være fra Kongsvinger og ikke holde med KIL, slår Levi fast.

Det er ikke et valg, men noe som bare ligger der – i oppveksten, i minnene og i tilhørigheten.

Kanskje er det også derfor fotballen betyr så mye for to mennesker som ellers lever av å prestere på høyt nivå. På Gjemselund er det ikke de som står i sentrum. Der er de en del av publikum, av fellesskapet, av den samme nerven som går gjennom hele Kongsvinger når KIL spiller.

– Det er godt å være en av mange, konstaterer Håvard Gimse.