Sammen lever de et liv i tjeneste for andre

Arbeidet deres har preget livene til mange. Johny Gullaker Johnson og Anne Hagen har brukt tiår på å bygge fellesskap for ungdom, flyktninger og andre sårbare grupper i Kongsvinger.

– Dette liker jeg ikke, vet du. Jeg liker egentlig ikke å snakke om meg selv, sier Johny Gullaker Johnson.

Han sitter rolig i sofaen i huset på Granli. Huset var tidligere en stall, og har et unikt preg over seg. Det er gammelt og hjemmekoselig. Han forteller at den forrige eieren var den som bygget det om. I julen har rommene blitt fylt med latter fra både barn og barnebarn.

72-åringen engasjerer seg som frivillig på flere plan. Johny har jobbet mye med unge og sårbare grupper i samfunnet. Han driver også humanetiske konfirmasjoner i Kongsvinger.

Moren kom fra en kristen sekt

Selv om han er humanetiker i dag, så var det ikke det han vokste opp i når han bodde i Kongsberg.

– Det er veldig spesielt egentlig, fordi mamma kom fra en kristen sekt, sier Johny.

Moren lot ikke sekten påvirke oppveksten hans. Han beskriver en fri barneoppdragelse, med fokus på å tenke selv.

– Om jeg tok med meg tre kompiser og sa de skulle bli til middag, så fikk de det. Hvis jeg spurte om de fikk overnatte, så fikk de det også. Og det har preget hjemmet jeg har skapt for mine egne også, forteller Johny,

Når spurt om hvordan denne type oppdragelse påvirket han, så trekker han frem at rettferdighet, empati og å se andre rundt seg som lider er egenskaper han har lært hjemmefra.

Johny forsetter å fortelle at han bestandig har vært nysgjerrig, og prøvd å se nye måter å gjøre ting på.

Ble kritisk til religioner

– Jeg skjønte at jeg var humanetiker når jeg så på søskenbarna mine som var medlem av denne sekten. Da så jeg hva religionen kunne gjøre med dem.

Han forteller at grunnen til at søskenbarna hans endte opp i sekten var fordi de ble tvunget til det.

Johny forteller dette er en av grunnene til at han er imot K-en i KRLE. Han mener det er foreldrene sitt ansvar å ta barna med i kirken, og ikke skolens.

I oppveksten brant Johny for fotball.

– Jeg skulle jo bli proff, som alle andre. Det var gøy fordi man fikk være med andre, sier han.

Dette har han også vist i sitt engasjement for KIL Fotball. Nå er det sønnen som engasjerer seg mest på den fronten.

Frivilligheten ga mest

Utdanningsløpet ble ikke som først tenkt. Først skulle han utdanne seg innenfor å drive med PCer. Det var ikke der Johny trives best, så han hoppet av og tok en utdanning vinklet mot barnehager og fritidshjem.

Frivillighetsarbeidet startet tidlig på en jazzfestival i Kongsberg. Der jobbet han hver sommer i 30 år. Videre startet han opp Natur og ungdom i Kongsberg, så kom han til Oslo og satt i styret der.

Det var i Natur og ungdom at Johny fikk se hva ungdommene kunne få til med riktig støtte for første gang, som fikk han til å jobbe videre med unge.

Møttes på husflidskolen

Anne Hagen kommer inn med kaffe og kaker. Både Johny og Anne brenner for frivillighet, og de har holdt sammen siden de møttes på husflidskolen.

– Jeg traff Anne på en husflidskole hvor det var 300 kvinner og 3 menn. Så traff vi hverandre, og fant ut at vi skal prøve å være sammen. Det har gått sånn noenlunde bra, forteller Johny og smiler.

Det har ikke alltid vært lett. Anne hadde to barn fra før, men de tror grunnen til at de har holdt sammen er fordi de er så like.

Johny åpner også opp om at han ikke alltid er flink til å utrykke følelser. Han forteller at foreldrene heller ikke hadde det noe lett, og at han ofte ikke er flink nok til å utrykke kjærligheten sin til Anne.

– Vi har det gøy sammen, og startet masse ting sammen, sier Johny.

Fra Kongsberg til Kongsvinger

Sammen flyttet de til Kongsvinger i 1980, fordi Johny fikk jobb i byen. Da var det et prosjekt med rusmisbrukere, i regi av fylket. Videre kom siviltjenesten og en jobb med psykisk utviklingshemmede i mange år.

– Og så ville ikke jeg flytte videre. Jeg hadde med meg to barn, og vi ville stabilisere oss, forteller Anne.

Selv åpnet hun et krisesenter for kvinner da hun kom til byen. Å ha hverandre har hjulpet når det har vært vanskelig.

– Noen ganger kom Anne hjem fra krisesenteret og var sint på alle menn. Det var ikke alltid så lett. I arbeidet mitt med flyktninger har jeg også vært mye frustrert. Da har vi pratet om det, og Anne har blitt med å besøke flyktningene på kveldstid, forteller Johny.

Etablerte Norgest største fritidsklubb

Videre etablerte Johny Gjemselund fritidsklubb, som på den tiden var Norges største fritidsklubb. Der fikk ungdommene et sted å være, og det var forbudt å røyke og drikke alkohol. Ungdommene selv fikk styre, og Johny delegerte ansvar videre til dem.

Dette gjør han fortsatt med ungdommene som konfirmerer seg humanetisk. Han og Anne mimrer tilbake til mye god ungdom, med veldig få negative hendelser. Ungdomslederne får beskjed om å se de som sitter alene, og å bry seg.

Selv om arbeidet har gått ut på glede andre, så har det vært dumper i vegen også.

– Det har vært tøffe tider. Jeg er på venstresiden politisk, og det har ført til ubehagelige situasjoner. En av dem var at jeg ble mistenkeliggjort i å påvirke ungdommene politisk. Men det jeg gjorde var å engasjere dem, og la dem kjenne på å ha et ansvar, sier Johny.

På grunn av slike hendelser ga han seg med Gjemselund fritidsklubb. Da tenkte Johny at han fikk finne på noe annet.

– Den som har begge beina på jorda står stille. Og da fant jeg ut at jeg må finne på noe annet. Og det gjorde vi hele tiden.

Mange reaksjoner

Han og Anne mimrer tilbake til flere situasjoner som vekket reaksjoner. Et eksempel var en dame som holdt foredrag om pornografi og realiteten bak industrien.

– Graffitikurs. Det var da jeg ødela hele byen her, sier Johny med et glimt i øyet.

Johny og Anne har engasjert seg sammen siden de kom til Kongsvinger for 45 år siden. De legger ikke skjul på at de merker de har blitt eldre, men de syntes fortsatt det er gøy.

Anne forteller at Johny ofte får overtenning på ideer, og da må Anne stille kritiske spørsmål og få Johny til å prioritere tiden sin riktig.

Drives av å møte nye mennesker

I dag driver Anne en systue for kvinnelige flyktninger. Johny driver filmmatiné for voksne, hvor voksne får et sted å møtes. Det er flere prosjekter de engasjerer seg i, for å gi til andre. Selv om de to er kjent for dette, så er de ydmyke.

Når de skal beskrive seg selv tenker de seg om.

– Nei, vet du hva, Jonny? Det tror jeg ikke vi er noe mer snille enn andre. Vi er like slemme som alle andre, sier Anne. Hun legger til:

– Men vi er nysgjerrige. Og så syntes vi det er veldig gøy å treffe nye mennesker.

Sammen har Johny og Anne bidratt til å bygge usynlige, men sterke fundamenter i livene til utallige ungdommer og flyktninger gjennom tiårene. De vet at de ikke kan holde på evig, og Johny kjenner på en uro for hvem som skal ta over når de «gamle» ikke orker mer.

Men enn så lenge fylles dagene med innhold som betyr noe. For så lenge helsa holder, vil de fortsette å strekke ut en hånd til den som trenger det, i troen på at solidaritet er det som holder et samfunn sammen.