KIL skulle jo være ustabile…
KIL skulle altså være ustabile i starten av sesongen. Det var i hvert fall beskjeden fra Espen Nystuen før første spark på ballen. Mange nye spillere, nye relasjoner og et lag som naturlig nok ville trenge tid på å sette seg. Problemet for resten av Obosligaen er bare at KIL tilsynelatende har misforstått hele poenget med ustabilitet.
For etter sju serierunder er det faktisk bare Åsane som har vært mer stabile enn KIL. Forskjellen er at bergenserne har vært stabilt svake, mens KIL har vært stabilt sterke. Ubeseiret, tabelltopp og 17 poeng. Sju poeng mer enn på samme tid i fjor. Og når alle fortsatt husker at direkte opprykk røk med minst mulig margin i fjor, da er det ikke lenger overdreven optimisme å snakke om opprykkskamp.
Det er lett å forstå at mange var skeptiske til denne sesongen. Da Aalesund avgjorde kvalikkampen, føltes det som om sjansen hadde forsvunnet. Lucas Haren kom til å dra. Noa Williams kom til å bli solgt. Jesper Grundt kom til å forsvinne. På toppen av det hele forsvant også Fredrik Holmé, Martin Tangen Vinjor og Joel Nilsson. Seks spillere byttet KIL med toppserieklubber i Norge og Sverige.
For etter sju serierunder er det faktisk bare Åsane som har vært mer stabile enn KIL. Forskjellen er at bergenserne har vært stabilt svake
Men i stedet for panikk svarte KIL med kloke valg. Rasmus Christiansen har fått gjennombruddet mange håpet på, mens Daniel Job allerede ser ut som et kupp av de sjeldne. 20-åringen har herjet gjennom hele våren, og det begynner å bli vanskelig å forstå hvordan Sarpsborg 08 lot KIL sitte igjen med både Job og penger i bytte mot Noa Williams.
For Williams er ingen dårlig spiller. Langt derifra. Men akkurat nå ser det ut som KIL har gjennomført den typen handel rivaler banner over i ettertid. Job har vært fantastisk. Og fortsetter han slik, kommer markedsverdien til å stige raskere enn blodtrykket til kommunedirektøren når han oppdager at KIL kan spille i Eliteserien neste år – og at noen faktisk må begynne å gjøre noe med Gjemselund stadion også.
Det er også noe befriende voksent over måten KIL fremstår på. Tidligere sesonger har ofte hatt preg av ustabilitet. Men årets utgave virker annerledes. Mer robust. Mer kontrollert. 3-0-seieren mot Lyn føltes derfor større enn bare tre poeng. Det var en maktdemonstrasjon. Årsbeste, rett og slett.
Men nå kommer testen. Odd kommer til Gjemselund såret etter hjemmetapet mot Moss, samtidig som KIL har et oppgjør å hevne etter den svake hjemmekampen mot Odd i fjor. Onsdag handler derfor om mer enn tre poeng. Det handler om å vise at årets KIL faktisk er annerledes enn lagene som tidligere har kollapset når sommeren nærmet seg.
Og nå finnes det egentlig ingen gode unnskyldninger lenger. Onsdag må folk komme seg til Gjemselund. Dette er toppkamp. Et KIL-lag som spiller den beste fotballen byen har sett på lenge, fortjener noe annet enn halvfulle tribuner og folk som «skal følge med på mobilen». Hvis supporterne har etterlyst et lag å tro på, så står det faktisk et ute på matta nå.
