– Min identitet er fotballspiller
Selv om Even Pellerud skrev norsk fotballhistorie som trener med VM-gull i 1995, var det spilleren fra Roverud som sto i sentrum da han gjestet KIL-kvelden tirsdag.
Even Pellerud fra Roverud var med å skape historie da han ledet Hege Riise og resten av damelandslaget til VM-gull i 1995. Han er fortsatt den eneste treneren som har ført et norsk landslag til VM-gull i fotball.
Men det var ikke VM-triumfen som sto i sentrum da Pellerud tirsdag kveld gjestet KIL-kvelden i lokalene til Pianoforte i Øvrebyen. Der handlet mer om spilleren Even Pellerud enn trenerlegenden. Noe som også passet han perfekt.
For mange er det nettopp trenerkarrieren som definerer mannen fra Roverud. Selv ser han annerledes på det.
– Når jeg søker opp navnet mitt, så kommer det opp fotballtrener. Da blir jeg litt skuffet, sa han og la til:
– Min identitet er fotballspiller.
Var ikke klar for Vålerenga
Gjennom arrangementet ble publikum geleidet gjennom årene tidlig i hans karriere. Etter tiden i Brane var han nær ved å signere for Grue, men endte opp med å signere for KIL.
– Det var et vanskelig valg, innrømte han.
Senere gikk turen til Vålerenga, der han fortalte at klubben hentet ham med Mercedes på Roverud for prøvespill. Av 30 spillere var det bare én som gikk videre. Talentet var det ingen ting å si på, men som han sa det selv:
– Jeg var ikke klar for å være i den garderoben.
Etter en periode i Grue, hvor han var med på opprykk til nivå to, gikk ferden tilbake både til Vålerenga og senere til KIL igjen. På den tiden begynte stadig flere lokale spillere å velge Kongsvinger framfor Grue. Han kom samtidig som blant andre Øivind Tomteberget til KIL og var med på starten av det som skulle bli noe stort med rødtrøyene.
Selv med medalje i Vålerenga er ikke det like stort som det han har fått til med klubben på hjemmebane.
– Er det noe jeg er stolt av, så er det årene i KIL, fortalte han fra scenen.
Han beskrev tiden i klubben som årene som formet han.
– Det varte flere år, og det var en greie jeg følte jeg var mer med på. Det var her jeg formet meg.
Fra spiller til trener
Overgangen til trenerrollen kom umiddelbart etter spillerkarrieren i KIL.
– Tanken på å bli trener begynte å komme da jeg ikke orket å løpe gjennom på løp lenger i bakrom.
Han innrømte samtidig at trenerlivet var noe helt annet enn han hadde sett for seg.
– Jeg gledet meg til å bli trener. Jeg trodde det bare var å være avslappet, sitte på benken og rope noen instruksjoner, men det var det ikke.
Og én ting forandret seg raskt.
– Plutselig var jeg ikke velkommen bak i bussen for å spille kort.
I juni i hans første år som trener lå klubben nederst på tabellen, men de snudde det og han ledet KIL til sin andre pallplass på rad. Han ledet rødtrøyene i to sesonger til før han dro videre i karrieren.
– Du blir mer ydmyk med årene
Etter arrangementet møtte Pellerud, der han reflekterte over hvordan både livet og fotballen har forandret ham.
– Man blir kanskje litt mindre selvopptatt. Du ser mer i et større perspektiv og blir mer takknemlig enn opptatt av å brife.
Han erkjente at han var annerledes som yngre.
– Ja, du skal vinne, og du skylder på andre når det går galt. Det ligger kanskje i ungdommen og alderen. Etter hvert kommer det mer visdom.
Selv om VM-gullet naturlig nok er noe folk stadig forbinder ham med, fortalte Pellerud at det er minnene og menneskene som betyr mer med årene.
– Det er noe du setter mer pris på etter hvert. Ofte må det gå litt tid før du ser hvor stort det egentlig var.
– Det var ekstra stas her
Pellerud innrømte også at det betydde noe ekstra å få komme tilbake til Kongsvinger og snakke om spillekarrieren foran kjente ansikter. Det var flere kjente i salen som kom med personlige spørsmål, og latteren satt løst inne hos Pianoforte denne tirsdagskvelden.
– Det var veldig hyggelig å se så mange kjente folk. Fra Brane-gutta til folk fra Kongsvinger og Grue.
Han beskrev kvelden som en blanding av fag, nostalgi og humor. Akkurat slik han ønsket den skulle være.
– Det er ikke så ofte man gjør det. Med de lokale som har kjent meg gjennom mesteparten av karrieren, så var det ekstra stas å gå tilbake og tenke på hva som skapte meg.
