Tålmodigheten kan gi betalt i år

Etter tre tøffe år i Nederland og en tung personlig periode, fant Rasmus Opdal Christiansen tilbake til gleden i Kongsvinger. Nå leverer han – og alt ligger til rette for gjennombruddet.

Det er nesten litt selvmotsigende ved å vokse opp i Lillehammer og ende opp som fotballspiller på elitenivå. Byen er synonym med vinteridrett, med lange tradisjoner innen langrenn og sykling. Fotballen har aldri vært hovedattraksjonen i OL-byen.

– Det ser litt bedre ut nå da. Nå har vi lag i 3. divisjon, sier Rasmus Opdal Christiansen.

Det var heller ikke fotball som var den retningen som han først hadde staket ut. I starten var det friidrett og langrenn som fanget hans oppmerksomhet. Men han kom ikke utenom fotballen helt.

– I skolegården spilte alle fotball. Vennene gjorde det. Og da ble det naturlig å bli med.

Det var ikke talentet som definerte starten. Det var det sosiale.

Konkurrerte mot eldre

Rasmus spilte fotball i barndommen, men uten den strukturerte satsingen mange av jevnaldrende hadde. Han tilbrakte mer tid i skiløypa enn på banen.

I både friidrett og langrenn konkurrerte han mot eldre utøvere.

– Det var ikke noe poeng å konkurrere i min egen klasse.

Men etter hvert jevnet det seg ut. De andre tok ham igjen fysisk, og marginene forsvant.

For en som var vant til å vinne overlegent, ble det en ny virkelighet. Gleden forsvant gradvis. Og i det tomrommet vokste fotballen fram som et alternativ. Det ble en arena hvor han fortsatt kunne utvikle seg, og kanskje viktigst: ha det gøy.

– Først da jeg ble tolv, skjønte jeg at jeg kunne bruke farten min fra ski og friidrett i fotballen.

Problemet var bare at han lå langt bak teknisk. Mens andre allerede hadde brukt årevis på å finpusse ferdigheter, kunne han så vidt trikse fem ganger på rad.

Løsningen ble enkel.

En hel sommer i hagen. Timer med ball. Repetisjon etter repetisjon. En stille jakt på å ta igjen forspranget de andre hadde opparbeidet seg.

Ble raskt god og lagt merke til

Det som skjedde videre, gikk fort. Fra å starte satsingen som tolvåring, var han bare et par år senere inne i kretslagssystemet. Så kom uttak til Equinors talentleirer da han var 15.

– Det gikk veldig kort tid fra jeg begynte å satse til jeg var en del av det systemet.

Reaksjonene rundt ham lot ikke vente på seg. Spillere som hadde satset hele livet, så med skepsis på gutten som kom fra langrenn og plutselig tok plasser.

– De lurte litt på hvorfor jeg var der.

Men han leverte. Og dørene fortsatte å åpne seg.

Som 15-åring fikk han muligheten til å prøvespille i flere toppklubber og tilbud om å flytte på seg. Han fikk også tilbud om å prøvespille i Nederland i Heerenveen.

Han dro ned flere ganger. Tok det rolig. Ingen store forventninger.

– Jeg hadde ikke håp om kontrakt i utlandet. Så jeg stresset ikke. Hadde lave skuldre.

Til slutt kom beskjeden: De ville signere ham.

Overgangen fra Lillehammer til et profesjonelt akademi i Nederland var enorm. Men det som kunne blitt et eventyr, ble raskt mer komplisert.

– Tre krevende år

Først kom pandemien. Kamper forsvant. Landslagsmuligheter glapp. Relasjonene i laget ble vanskeligere å bygge.

Så kom skadene.

Kneet røk. Operasjonen måtte vente fordi han fortsatt vokste. Rehabiliteringen tok tid, og utviklingen stoppet opp.

Samtidig sto han i en langt tyngre belastning utenfor banen.

Faren, som hadde vært treneren hans gjennom hele oppveksten, ble alvorlig syk og gikk bort etter et langt sykehusopphold.

– Han var med på alt, forteller Christiansen.

Tapet traff midt i en allerede krevende periode, alene i utlandet, langt fra familie og nettverk.

– Det var tre veldig krevende år, forteller han.

Trengte en ny start

Sommeren 2023 vendte han tilbake til Norge og endte i Kongsvinger for en ny start.

Veien tilbake ble ikke glamorøs. Spill for andrelaget. Lån. Kamper på lavere nivå. Steg for steg har han utviklet seg. Han er derimot klar på at han har trives bedre nå etter at han kom tilbake til Norge.

Utenfor banen har livet også fått mer innhold. Han fikk seg kjæreste i Kongsvinger, og studerer nå ved siden av fotballen.

Det så ut som at det i fjor skulle bli hans store gjennombrudd da han fikk spilletid på A-laget, men skader stoppet han fra spilletiden. Men et tilbakefall som det stresser ikke Christiansen. Han fortsatte å jobbe med å utvikle seg, og viste glimt av det i løpet av slutten av høstsesongen, og noterte seg også for noen scoringer.

En ting var skadene, men det var heller ikke lett å få spilletid når OBOS-ligaens beste spiller var foran han i køen. Nå er Lucas Ravn-Haren borte, og det kan se ut som det er Christiansen som er tiltenkt rollen som skal følge dansken.

– Hvis folk forventer at jeg skal være en ny Lucas Haren må de forvente det, men jeg er meg selv, og jeg må være min utgave av høyrevingen til KIL. Han har sine egenskaper og jeg har mine.

Årets gjennombrudd?

Det er veldig tidlig i sesongen, men så langt har Christiansen klart å fylle de store skoene til sin forgjenger. Lynvingen har notert seg med tre målpoeng på de to første kampene, og var også KILs beste mot Raufoss i sist seriekamp.

Kanskje dette er året 22-åringen skal få sitt store gjennombrudd? Selv tar han det hele med fatning.

– Jeg gleder meg til neste kamp. Jeg føler jeg fortsatt kan bli bedre. Enda raskere. At jeg kan stadig bli enda bedre er det som motiverer meg.

For det er liten tvil om at han har beina godt plantet på jorda.

– Jeg har stått i vanskeligere situasjoner enn å ha en dårlig kamp. Og jeg har hatt mange dårlige kamper, så jeg vet hvordan jeg skal håndtere det. Det er noe jeg prøver å være rolig på.