Debatt
I dag har over 100 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste tjue årene. Hvem som helst av oss kan rammes av demens, skriver Paal Øieren i et debattinnlegg.
Arkivfoto: Kai Roger Lindberget
Ingen har overlevd demens. Ennå.
Paal Øieren
Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Fylkesstyreleder Nasjonalforeningen for
folkehelsen Innlandet
Over en halv million
mennesker i Norge er berørt av demens, enten fordi de selv har sykdommen eller
fordi de er pårørende. Vi i Nasjonalforeningen for folkehelsen kjemper for
deres interesser og bidrar til et skikkelig løft for norsk demensforskning.
Demens er dødelig sykdom og
alvorlig for den som rammes og de rundt. Mange får ikke de helse- og
omsorgstjenestene de trenger og har krav på, og pårørende sliter seg ut.
Sammenlignet med andre alvorlige sykdommer, satses det lite på demensforskning.
Nasjonalforeningen samler inn penger til forskning, og har så langt gitt over
250 millioner kroner til norsk demensforskning.
Demens er den dyreste sykdommen
for helse- og omsorgstjenesten, og koster mer enn alle krefttypene til sammen.
På toppen av det kommer de menneskelige lidelsene.
Nasjonalforeningen for
folkehelsen er interesseorganisasjonen for personer med demens og deres
pårørende. Nå går vi i gang med en kampanje, demensdugnaden, for å sette demens
på kartet slik at flere blir kjent med at de kan få hjelp og støtte hos oss. Vi
jobber utrettelig for bedre demensomsorg både lokalt og nasjonalt, og tilbyr
samtalegrupper, aktiviteter og frivillige. Nå satser vi, slik at enda flere av
de som trenger oss, skal vite at vi er der for dem.
Ingen skal møte
demens alene
I dag har over 100 000 mennesker
i Norge demens, og trolig vil antallet dobles de neste tjue årene. Hvem som
helst av oss kan rammes av demens.
Nasjonalforeningen jobber for at:
• Flere
må få stilt diagnose. I dag mangler omtrent halvparten av alle med demens
utredning.
• Alle
med demens må få en kontaktperson i kommunen og god oppfølging etter at
diagnose er stilt.
• Alle
som trenger det må få et aktivitetstilbud, personlig tilpasset og basert på
egne behov for aktiviteter som kan bidra til mening og glede i hverdagen, og
til avlastning for pårørende. Dette gjelder også de som bor på en
institusjonsplass.
• Kapasitet
og kompetanse på sykehjem og hjemmebaserte tjenester må bygges ut, og det må
tas i bruk velferdsteknologi og nye løsninger for å avhjelpe mannskapsmangelen
i helsetjenestene.