Riffi Mandanda har fremstått som en klassekeeper i det siste. Den jordnære franskmannen trives i KIL og Norge.
Riffi Mandanda har fremstått som en klassekeeper i det siste. Den jordnære franskmannen trives i KIL og Norge.

Slutter aldri å drømme

Riffi Mandanda lever i nuet og stortrives i KIL. Likevel sier den franske keeperen at så lenge han spiller fotball vil han alltid drømme om noe større.

Publisert Sist oppdatert

Mitt Kongsvinger møter Riffi i kjellerlokalene på Gjemselund, hvor KIL-gutta har storskjerm, biljard og bordtennisbord. Franskmannen er nesten like dårlig i engelsk som vi er i fransk, og derfor har vi alliert oss med fransklærer Tone Fredheim som tolk.

28-åringen har i de siste kampene virkelig vist hvorfor KIL hentet han til Norge. Han har vært bunnsolid og fremstått som en matchvinner, selv om det dessverre ikke har resultert i nok poeng for klubben. Med bakgrunn fra store franske klubber som Rennes og Ajacco, skryter han uhemmet av KIL som klubb og Norge som land å bo i.

Riffi er takknemlig for måten han er blitt integrert på i Kongsvinger. I kjelleren på Gjemselund utfordrer han lagkameratene i bordtennis.
Riffi er takknemlig for måten han er blitt integrert på i Kongsvinger. I kjelleren på Gjemselund utfordrer han lagkameratene i bordtennis.

– KIL er min klubb nå og min virkelighet. Mottakelsen jeg har fått fra alle i klubben - fra damene som lager mat, Rune (Lundgren) som hentet meg på flyplassen og hjalp meg med å finne et sted å bo, Jonas (Krabseth) til Espen (Nystuen) - har vært helt fantastisk. Jeg vil takke alle for hvordan de har tatt i mot meg og integrert meg. Jeg snakker ikke norsk og dårlig engelsk, men det har ikke hatt noe å si. Nordmenn er så varme, og her bryr ingen seg om at jeg er svart. Jeg liker virkelig nordmenn, sier den særs sympatiske sisteskansen.

– Men med din bakgrunn så drømmer du vel om større klubber?

– Man må aldri slutte å drømme! Jeg var en av de beste keeperne i Frankrike, og selv om jeg er i KIL nå så kan jeg komme tilbake på samme nivå eller bedre enn hva jeg har vært. Keepere kan spille til de blir nærmere 40 år, og jeg er bare 28 år. Hvor du til slutt ender, er veldig avhengig av prestasjonene dine, og hvis du lykkes så er det et resultat av det. Samtidig så kan du også få tilbakefall. Derfor er jeg bevisst på at KIL er min virkelighet nå, men man vet aldri hva som er virkeligheten i morgen, sier han.

– Hvordan havnet du i Norge?

– Jeg fikk en telefon fra Espen, som fortalte at klubben var ute etter en erfaren keeper. Jeg tenkte hvorfor ikke? Noen ganger må man utfordre seg selv og gå ut av sin egen komfortsone. Jeg ville prøve noe helt nytt, sier Riffi.

Den gode målvakten er lillebror til langt mer berømte Steve Mandanda, som er målvakt for Marseille og ble verdensmester med Frankrike under fotball-VM i 2018.

– Er storebror Steve et forbilde for deg?

– For meg personlig er han en rollemodell jeg ser opp til. Men i første rekke har vi et broderlig forhold. I Frankrike er det vanskelig å være lillebror til en så god og berømt fotballspiller. Jeg har gjennom hele karrieren blitt sammenlignet med han og hans prestasjoner. Det har vært en større ulempe enn en fordel for meg, og slik er det også for et annet brødrepar i Frankrike, sier han.

– Hva sa broren din da du fortalte at du skulle spille for en norsk klubb?

– He, he – han advarte meg. Han sa det var så kaldt her og at folk bodde i iglo, sier Riffi og ler.

– Når har jeg fortalt han hvor fint det er her. Jeg har også mange følgere på sosiale medier som er blitt nysgjerrige på Norge og som ser hvor fint jeg har. Så jeg tror jeg har gjort en god markedsføringsjobb for Norge, legger han til.

Alt har likevel ikke vært like lett for Riffi personlig. Pandemien gjorde det vanskelig å få besøk av familien. Men nå er kona og hans to barn, jente på sju år og gutt på tre år, i Norge. De sitter faktisk koronafast her oppe i nord, og datteren får som eneste elev på sin franske skole nettundervisning.

– Barna synes det er helt fantastisk. Her kan de bare gå rett ut og leke, behøver ikke være redde for noe. Slik er det ikke i Paris. Og da det kom snø torsdag syntes de det var superkult, forteller han.

Da han kom til KIL i sommer, hadde han ikke spilt fotball siden november 2019. Han brukte litt tid på å få tilbake ballfølelsen, men har de siste sju-åtte kampene vist hva som bor i han og ikke minst vært stabil.

– Men jeg tror ikke folk har sett det beste i meg, sier Riffi.

– Hva tenker du om de ørsmåsjansene til å berge plassen?

– At alt er fortsatt mulig!