En religiøs byplanlegging?

Alle har lov til å ha sin tro og overbevisning. Men å gjøre byutvikling til en form for religion er å dra religionsfriheten litt langt. De intense meningsutvekslingene som kommer hver eneste gang denne byen skal diskutere utbygging er nesten forunderlig.

For de av oss som har som utgangspunkt at vi ønsker utvikling, forandring og en optimistisk tro på framtida må vi tåle både piskeslag og kjetterske beskyldninger. Mitt Kongsvinger har et overordnet ønske om å bidra til å spre litt optimisme og positivitet i denne kommunen. Det betyr at vi skriver om alle som med smått og stort kan bidra til at vi sammen kan få et bedre sted å bo.

Skal byen kunne utvikle seg må den forandre seg. Blir alt som i dag forblir dette en landsby med overvekt av eldre og negativ tilflytting. Det gir økt kommunal fattigdom og stadig mindre tilbud av alle slag. Vi kan ikke leve av å stelle hverandre på aldershjem.

Men å få til forandringer krever vilje og aksept på at noe må være annerledes enn før. Det er heller ikke mulig for vårt kommunale fellesskap alene å stå for utviklingen og forandringen. Private interesser må investere i den framtida. Skal utbyggere ønske det må de bygge ut bærekraftig med muligheter for å kunne ha noe igjen for investeringen. Da må det legges kloke planer som finner løsningene som skaper behov og etterspørsel, men som også ivaretar fellesskapets ønsker og ideer.

På den veien går mye galt i denne byen og har gjort det lenge. Det er bra at folk engasjerer seg. Men det er også viktig at engasjement ikke blir et ødeleggende hinder for å finne løsninger. I denne byen er noen enkeltgruppers engasjement i ferd med å innta en slik rolle. "Positiv byutvikling" blir fort en slik deltager i debattene. Med fare for nye piskeslag et det fristende å antyde at den løselig sammensatte gruppa snart bør bytte navn til "Negativ byutvikling."

For en tid tilbake møtte jeg av nysgjerrighet opp på et informasjonsmøte denne pressgruppa innbød til. Det var en selsom opplevelse. Det føltes litt som å være med på en intens religiøs samling. Hadde en eneste frammøtt servert en eneste avvikende tanke ville det ødelagt møtet og halleluja-stemningen. Senest denne uka rykket gruppas ledere ut med nok et vedtatt kommunikasjons-steg. Siden det nå var avisa Mitt Kongsvinger og undertegnede som skulle lyses i band, var det sikkert naturlig at de nyeste tesene ble hengt opp i konkurrent Glåmdalen.

Utbyggere er selvsagt heller ikke noen fromme offerlam. ØMF oppkjøp av flere eiendommer for posisjonering i Midtbyen har bare blitt stående og forfalle uten vilje til å holde det i orden. Rimfeldt har kjøpt opp eiendommer for mulig utbygging, som i stedet foreløpig er blitt stående som profitt-lokkende parkeringsplasser midt i sentrum.

Det som er vanskelig å forstå helt er hvorfor det i denne kommunen synes så mye verre å få til noe enn hos mange andre? Byen har en lang tradisjon på å ha sine landsbykriger. Det er nok å minne om striden om Nedre Linje, der bruken av statlige midler til en gjennomkjøringsvei, skulle løse egne trafikkutfordringer. Det endte i den rene lokale borgerkrig. Det finnes dessverre mange store og små eksempler på det samme. Nå er vi på vei inn i nok en slik stammefeide.

Med god drahjelp av vidåpne sosiale medier uten filter, hamres det løs og menes i hytt og pine. "Alle" har gode løsninger på "alt." De fleste av oss som deltar har selvsagt ikke noen midler eller mulighet til å utbygge noe som helst, men vi har selvsagt likevel alle løsningene.

Det eneste som er sikkert er at om vi krangler og diskuterer lenge nok blir resultatet at ingen ting skjer. For noen vil det være et mål i seg selv.

Vi andre får i så fall nøye oss med at vi har troen med oss.

Amen.