«Østafor kufella»

Publisert Sist oppdatert

«Østafor kufella», som man sier her på skogen, er et begrep som beskriver hvor man bor, eller skal.

Bor man østafor kufella så bor man på skogen øst for Austmarka, grensa går ved en ferist akkurat der asfalten går over i grusveg. Akkurat den feristen, eller kufella, er for meg også et symbol på hvor ting plutselig blir litt mer vanskelig.

Østafor kufella forsvinner for eksempel mobildekningen, østafor kufella blir fylkesveg 1992 en dumpete grusveg som forvandles til et gjørmehav hver eneste vår, og østafor kufella har jeg slått meg til som frivillig «korona-flyktning» i disse tider.

Her Østafor kufella gikk det buss for noen år siden. Det går forså vidt buss nå også, eller det går taxier og minibusser som henter små og store skoleelever som skal til Austmarka på skolen, eller videre med buss til videregående skoler på Kongsvinger og andre steder. Skal jeg noe sted så finnes det et «Bus on demand»-tilbud som man kan bestille senest klokken 13 dagen før. Det gjør det vanskelig om man slår seg til her inne uten bil. Nå tror jeg ikke folk flest gjør det, ikke jeg heller. For man trenger bil om man skal bo østafor kufella. Eller skal jeg være så freidig å si en traktor.

For veg er noe man blir opptatt av når man bor her inne.

I årevis har skogens og bygdas innbyggere jobbet for å få bedre veg, og i høst så det ut som om det skulle bli bedre. Plutselig en morgen stod det en gravemaskin i vegkanten og gravde nye grøfter. Sakte, men sikkert, dag for dag jobbet den seg innover skogen langs fylkesvegen mot grensen ved Mitanderfors. Og ikke nok med det, men vi fikk også nytt grusdekke på vegen.

Men gleden skulle bli kortvarig. Dagen etter at det nye grusdekket var på plass, kom årets første snø, og grusen havnet raskt i de nye grøftene. Snøen forsvant nesten like fort, og vegen så igjen ut som et vaskebrett. Her østafor kufella rister og humper vi i vei til jobb, skole og sosiale aktiviteter.

Østafor kufella forsvinner mobildekningen. Ikke overalt, men rett etter kufella kan man kjøre i flere kilometer med dårlig eller ingen mobildekning. Der jeg holder til når jeg er her inne, har jeg bra mobildekning. Telefondekningen har blitt bedre etter mye arbeid fra Austmarka utvikling og ildsjeler. Men det finnes fortsatt mange skyggeområder med dårlig eller ingen dekning. Og østafor kufella er det allerede sendt ut varsel til skogens beboere om at den gamle kobberledningen ikke vil bli vedlikeholdt lenger. Senest i desember 2022 vil linjene kobles ut ifølge et brev fra Telenor til kommunen. Og hva man skal gjøre her inne da, tja si det, skaffe seg walkie talkie kanskje? Noe fibernett spørs det vel om det blir her inne med det første.

I mars måned ble stort sett alle Norges skoleelever sendt hjem til hjemmeskole. Det ble lagt opp til videoundervisning over internett. Hvordan skal man kunne følge med på skoleundervisning over internett når man knapt nok har mobildekning der man bor?

Østafor kufella forsvinner strømmen titt og ofte. Siden jeg er frivillig flyktning på hytta mi, kan jeg bare pakke sammen og reise til Kongsvinger, men for de som bor her, er ikke det noe alternativ.

Ifølge en oversikt jeg har fått fra min nettleverandør hadde jeg 50 strømbrudd i 2020 på min hytteadresse. Blåser det litt, eller buldrer i det fjerne, så er det bare å finne fram batterier, stearinlys og lommelykt. Man blir litt mer på vakt for værfenomen her østafor kufella.

Men østafor kufella bor det ressurssterke mennesker. Mennesker som til tross for alt som ikke fungerer, gjør det beste ut av livene sine og andres. Isteden for å irritere på seg magesår og det som verre er, engasjerer de seg i lokalsamfunnet sitt. De er ildsjeler, frivilligheten og kulturen blomstrer. Jeg tror ikke dette gjelder bare østafor kufella, men også hos de som bor vestafor, nordafor eller sønnafor ei kufelle. Det er mennesker som tar tak i problemene selv, de engasjerer seg, går sammen i utvalg og foreninger, arrangerer dugnader og kjemper en innbitt kamp for levende bygder.

Powered by Labrador CMS