Levi har skrevet sin vanskeligste roman­

Morens gamle kjærlighetsbrev til en tysk gartnerlærling på Skinnarbøl er grunnmuren i Levi Henriksens nyeste roman. – «12 ord om Oskar Maier» er en bok om hvor sterk kjærligheten kan være, forteller suksessforfatteren.

Levi legger ikke skjul på at han er spent før boklanseringen 3. november. Han forteller til Mitt Kongsvinger at «12 ord om Oskar Maier» har vært den vanskeligste boken han har skrevet. Under arbeidet med sin nyeste roman, som Levi har holdt på med i over to år, har han kommet så nært kjærlighetslivet til moren sin som det er mulig å komme.

– Det har vært vanskelig på flere måter – også emosjonelt. Jeg har gått forsiktig frem når virkelige personer er utgangspunktet for romanfigurene. Men jeg kan samtidig ikke ta så mange hensyn at det blir kjedelig. Jeg har først og fremst forsøkt å skrive en roman som er så god som jeg kan skrive den. Versjonen av mamma i boka, er en romanperson av henne. Akkurat som det er mye av meg i fortelleren i boka, forteller Levi til Mitt Kongsvinger.

Boka er spunnet rundt en virkelig historie om Tea Henriksens (Levis egen mor) store ungdomskjærlighet Oskar Maier, som for øvrig ikke er hans virkelige navn. De ble stormende forelsket da Tea jobbet på Skinnarbøl som tjenestepike, mens tyskeren Maier jobbet der som gartnerlærling. Den tyske unggutten måtte brått forlate Norge, trekke i uniform og dra til Østfronten, der han havnet i russisk krigsfangenskap. Da personen Maier døde, fant familien en rekke kjærlighetsbrev fra Tea Henriksen, og de klarte å spore opp Levi og hans søsken. Levi fikk tilgang til kjærlighetsbrevene, og raskt begynte forfatterhjernen hans å jobbe med en ny roman hvor moren og hennes ungdomskjæreste ble hovedpersonene.

– Mamma var enke i over 20 år. Hun var bare 73 år da pappa døde, og hun så aldri på en mann etter at han gikk bort. Mamma og pappa hadde et særdeles godt forhold. Det var nesten utenkelig at den ene klarte seg uten den andre, selv om mamma var den sterke i forholdet. Derfor var det ekstra rart å lese om henne som ung og forelsket i en annen mann enn pappa. For meg er det viktig å understreke at jeg ikke sitter igjen med noen annen følelse enn at dette er vakre brev og at moren min hadde en fin penn, og som 17-åring oppriktig mente at kjærligheten var det viktigste i livet – og noe som ville vare livet ut, sier forfatteren.

Han synes det er rart og spennende å stifte bekjentskap med moren på en slik måte.

– For meg har det vært interessant å bli kjent med mamma som så ung, og tankene hennes på den tiden. Mamma har alltid vært den morsfiguren i livet mitt, og jeg synes det er fint å bli kjent med henne på denne måten. Jeg har hatt den egoistiske oppfatningen av at det viktigste i livet hennes var å være mora mi, men nå får jeg møte henne som 17-åring hvor hun har de samme håp og lengsler og drømmer som jeg hadde på den alderen. Jeg tror fullt og fast at pappa var mammas store kjærlighet, men som alle andre har vi en liten plass i hjertet vårt til de vi har vært sammen med opp gjennom livet.

– Ble du litt sjalu på Oskar Maier?

– Nei, jeg endte faktisk opp med det motsatte. Jeg ble glad i Oskar Maier, slik jeg skrev han frem i boken. Jeg fikk sympati med den unge tyske gutten, som ble presset inn i en av de mest undertrykte militærmaktene noensinne. Han dro fra mamma i 1939, og kom ut av russisk fangenskap i 1948. Det var tanken på mamma som holdt han i live, og som gjorde at han ikke ga opp. Og den tanken må ha vært sterk, for etter først fem år som soldat og tre år som fange, vil jeg tro det er noen ganger man har lyst til å gi opp ­– tenke at nå gidder jeg ikke mer.

– Tror du moren din var den som gjorde at han holdt hodet over vannet?

– Ja. Hovedpersonen i boka mener i hvert fall det. Og det tror vel egentlig jeg også.

Levi drømmer seg nesten litt tilbake til slutten av 1930-tallet når han forteller om moren og kjærlighetsbrevene.

– Mamma var bare 17 år da hun skrev brevene, og det er veldig vakkert skrevet. Jeg blir veldig betatt av måten hun skriver på. Hun var 42 år da jeg ble født og kom inn i livet hennes. Hun har på en måte alltid vært gammel, og mammaen min var alltid voksen, forstandig og vært den kloke dama i familien vår. I vår familie har vi alltid hatt kvinnelige høvdinger. Det er damene vi har snudd oss til for å få råd og vink om alt mulig. Jeg hadde et særdeles nært forhold til henne. Og plutselig får jeg lese tankene hennes som 17-åring, og oppdager at det klokeste mennesket jeg noen gang har kjent, også var en romantisk tosk som alle oss andre når det kommer til de greiene der. Jeg tror ikke det finnes noen sterkere følelser enn å være forelsket i den alderen. Det bærer brevene hennes også preg av, forteller han.

Levi har ikke brevene Oskar Maier sendte til Tea Henriksen, de er nok for lengst brent, og ingen i familien har noen gang sett dem. De har ikke en gang visst at de har eksistert.

Noe av det sterkeste for Levi er hvor blindet det unge paret var av kjærligheten. De så ikke hva som var i ferd med å skje i Europa.

– I ett av brevene skriver mamma noe sånt som at «i går var jeg på kino og så på stjernene som blinket – det var så vakkert. Det er utrolig at det er så mye opprør ute i verden». Dette er eneste gangen de er inne på hva som var i ferd med å skje i Europa. Ellers er brevene bare fulle av kjærlighetserklæringer. De tror fullt og fast på dette. Det siste brevet hun skriver, er en uke før krigen bryter ut. Tyskerne har gått inn i Tsjekkoslovakia og Polen, og da svarer hun at det er drømmen at han skal komme til Norge den sommeren – ikke som tysk soldat, men for å jobbe på gartneriet.

Levi Henriksen har aldri vært spesielt opptatt av 2. verdenskrig, men etter å ha gravd i historien, har han kommet over historier etter historier, som definitivt er med på å krydre fortellingen.

– Under arbeidet med boka var det helt naturlig å bli interessert i krigen. Alle jeg har snakket med har historier å komme med. Jeg har et sitat i boka fra en amerikansk forfatter som heter William Faulkner, der han sier at «fortida er ikke død, den er ikke en gang fortid». Og det er kommet veldig til meg under arbeidet med boka. Jeg har blant annet fått førstehåndsinformasjon om da Max Manus kom til Kongsvinger, og mange av historiene er ikke en gang kjent. Det har overrasket meg at alle har en historie, og at krigen fortsatt er så nær på livene våre. Under arbeidet med boka har den i hvert fall kommet enda tettere på meg, og det er noe som formidles i boka, sier han.