Mitt Koronaår

Jeg vet ikke hvor interessant mitt koronaår vil være for dere lesere, for hvis jeg skal være helt ærlig var jeg knapt interessert i å delta i det selv. Pandemitiden var for meg preget av mye av den samme ensomheten, skuffelsene og utryggheten som mange andres. Jeg har flyttet en del rundt det siste året og jobbet som frilanser og vikarjournalist i ulike kommuner, før jeg nære nyttår ble oppringt av Taalesen og hentet til Kongsvinger. Mitt store take-away fra tiden som omstreifer under pandemien er at det å skulle etablere seg et liv har blitt mangfoldig mange ganger vanskeligere enn det det allerede var.

Av de 70+ jobbene jeg søkte på i 2020 kom omtrent halvparten tilbake med svaret "beklager, men på grunn av pandemien trekker vi tilbake utlysningen" på grunn av smitteutviklingen eller restriksjonene i deres kommune, region eller på nasjonalt nivå. De gangene jeg fikk jobber måtte jeg som sagt rive meg selv opp med rota og etablere meg på enda et nytt sted. Takket være pandemien har sosiale arenaer der voksne tilflyttere kunne ha skaffet seg nye venner eller blitt en del av lokalmiljøet blitt begrenset eller borte.

Jeg husker jeg i fjor sommer googlet «Hvordan få venner i voksen alder» etter enda en ny forflytting. Alle svarene ga meg lister på lister med forslag som, i takt med den stadig endrede smittesituasjonen og smittevernsreglene, varierte mellom å være uglesett, egoistisk, uansvarlig og upassende oppførsel, eller å være bøter- eller arrestasjonsverdige.

Dette er for hva det er verdt bare en beskrivelse av de siste to tredjedelene av koronaåret for meg, den første delen var jeg så heldig å kunne leve ut i relativ stabilitet og sikkerhet.

Det jeg anser som «mitt» koronaår startet 14. februar, 12 dager før det første koronatilfellet ble registrert i Norge. Jeg hadde ironisk nok mentalt markert meg denne datoen som dagen jeg kunne begynne en ny, mer sosial og produktiv tilværelse.

Jeg var på denne tiden fremdeles student og det eneste som gjensto av studiene mine var å skrive gradsavhandlingen min. Jeg hadde nettopp leverte min siste artikkel til avisen jeg hadde vært frilansvikar i siden høsten før, hvor jeg hadde spart opp nok penger til at jeg kunne jobbe med avhandlingen på fulltid, og samtidig leve et fullt og tilfredsstillende sosialt liv.

Da Norge stengte ned den 12. mars gikk denne planen rett ut vinduet. Å tilbringe tid med vennegjengen ble plutselig umulig. Alt fra den månedlige pubquizen der vi hadde fast pall- og sitteplass, til å spontant vandre innom noen og hilse på mens jeg var ute, til spill- og D&D-kvelder som i realiteten bare var 70 prosent godterispising og tullprat, og aktivitetene og organisasjonene jeg deltok i ble plutselig borte på bare noen få dager. Siden jeg da stort sett bare hadde skolearbeid igjen i livet, var det der all tiden min forsvant mens vi ikke kunne gjøre ting utenfor huset. Jeg og alle mine bekjente ble sakte mer og mer isolerte og ensomme i denne perioden.

Det er verdt å nevne at jeg startet koronaåret i Kristiansand sentrum, hvor innbyggernes holdningen til pandemien på den tiden var fortelt omtrent 50/50 mellom å enten holde seg hjemme, sprite alt og delta i den nasjonale dugnaden. Eller bevisst å drite i alt som het smittevern og aktivt gjøre situasjonen vanskeligere for alle andre.
Her bodde jeg i et kollektiv med en kamerat som da så ut til å skulle bli min ene sosiale kontakt det neste halvåret. Men han hadde en egen jobb han nå måtte gjøre med koronarestriksjoner på toppen, i tillegg til andre forpliktelser. Samtidig som studiene mine begynte å spise opp brorparten av den nye hverdagen min, ble det derfor utfordrerne å se noe særlig til hverandre, selv om vi satt fast i samme bygning.

Denne kompisen hadde for øvrig vært ute på noen dater med en jente før Norge stengte, og etter nedstengningen måtte de flytte date-ene sine til vårt kollektiv. For å gi dem privatliv på disse kveldene forlot jeg enten bygget og gikk meg noen lengre turer, eller holdt meg på rommet mitt sånn at de kunne ha fellesarealene i fred. Jeg møtte henne derfor ikke før både håret og skjegget mitt hadde vokst seg relativt tykt og langt, hun ble senere en del av vår kohort og et fast fjes å se i huset.

Jeg fikk også høre at de ga meg kallenavnet “kryptiden” i denne tidlige perioden, siden de aldri så mer enn deler av ankelen min på vei opp trappa eller den flagrende bremmen på en fillete slåbrok forsvinne igjennom en dør.

Grunnen til at jeg peker dette ut er fordi at da landet stengte ned bestemte jeg meg, av grunner som jeg til dags dato ikke husker eller kan forklare, for å ikke klippe håret eller barbere skjegget mitt før avhandlingen min var levert.
Siden jeg også skulle tilbringe 99 prosent av dagene fremover innendørs foran en skjerm så jeg heller ingen grunn til å bruke annet enn komfortable klær, av typen man bare bruker til å daffe rundt hjemme. Jeg gikk derfor fire til fem måneder i bare pysjbukse, en alt for store t-skjorte og bjørnepotetøfler, toppet med en fillete, lilla slåbrok som fire kjælegnagere hadde maltraktert året før.

Dere kan sikkert se for dere tegnefilmkarikaturen av en uteligger jeg endte opp med å se ut som innen kort tid. Jeg fikk heller ingen god hud eller holdning av å sitte inne hver dag i reiret av bøker og papirer jeg hadde bygget meg rundt pc-en.
Slik lot jeg meg selv forfalle mens månedene gikk. Alt ble selvfølgelig vasket og rullert på, men dette var i hovedsak min “koronauniform”.

En sommermorgen går daten som nå har gått over til å være kjæresten til kameraten min ned på kjøkkenet, etter å ha sovet over hos han. Hun stopper opp før dørkarmen, snur seg og går tilbake til ham for å si at en vilt fremmed mann er på kjøkkenet vårt.
Den vilt fremmede skulle vise seg å være meg, bare kortklipt, nybarbert og iført normale jeans, sokker og en skjorte for første gang igjen siden pandemien startet.

Med avhandlingen levert natten før, hadde jeg fått en god natts søvn og utført mirakler med en barbermaskin morgen etter. Uansett hvor vanskelig pandemien ble etter dette og vil fortsette å være fremover, vil dette lille lyspunktet alltid være noe av det første jeg kommer på når folk spør hvordan koronatiden var for meg.

Powered by Labrador CMS