Pia Fischer er hjemme på Lundersæter så ofte hun kan.
Pia Fischer er hjemme på Lundersæter så ofte hun kan.

— Skogen vår har helt unik kvalitet

Hun er en slags skogvokter uansett hvor hun er. Når Pia Fischer ikke befinner seg på jobb eller sammen med familien i Stavanger, søker hun hjem til Finnskogen. Det er blant trærne hun trives aller best.

Publisert

Hvordan i all verden skal man gå fra ord til handling?

Dette ene spørsmålet oppsummerer hele det grønne skiftet. Ingen er i tvil om intensjonene, om målene og visjonene. Det skorter mer på gjennomføringskraft og evnen til å omsette omsorgen for miljø og framtidige generasjoner til noe som virker i praksis.

— Før man tenker at industrien skal utvikle seg, så må nok industrien kjenne på en atskillig større grad av sikkerhet for at produktene har et marked med kjøpere. Hvis man vil ta grep om det grønne skiftet, og hvis man ønsker å ta ledertrøyen, så kan for eksempel det offentlige i langt større grad forplikte seg til å bygge i tre og massivtre når store prosjekter som skoler og idrettshaller skal realiseres.

Det er Pia Fischer som snakker.

Fra Lundersæter. Fra Kongsvinger. Fra skogen.

Påfyllet er alltid der

Hun nær sagt brenner for skogen. Det er der hun kommer fra, der hun har vokst opp, og det livet hun vender tilbake til så snart hun har mulighet.

— Skogen gir meg alltid det påfyllet jeg trenger. Ro, sjelefred, stillhet, lukter, smaker og et dykk ned og inn i det grønneste, friskeste og mest robuste og trygge du kan tenke deg. Det finnes ikke maken, i hvert fall ikke for meg, konstaterer Pia.

Vi står ved brygga som stikker ut i Jersjøen. Omgivelsene er fortsatt ufattelig vakre. Høstfargene er kanskje noe av det fineste. Dagene er litt kaldere, nettene litt råere. Dette er hennes hjemsted.

— Mange flere burde oppdage og oppleve Finnskogen. Ikke bare som et område å besøke, men også hvilke fantastiske produkter som kan komme ut av denne enorme skogen.

Bosatt på Vestlandet

Selv om det er aldri så vakkert, og tiltrekningskraften til hjemstedet evinnelig stor, så er det ikke på Lundersæter hun bor. Det er mange år siden Pia Fischer gjorde vestlending av seg. Hun er bosatt med mann og barn i Stavanger, og jobb som konsernbanksjef i Sparebank1 SR-banken.

Men i ferier, ved høytider og så ofte det ellers er mulig, så flyr hun over Hardangervidda for raskest mulig å komme seg hjem til Finnskogen.

— Det er fortsatt litt spesielt å sitte på Vestlandet og være så opptatt av skog og treprodukter, sier Pia, og smiler godt.

Lundersæter-kvinnen hadde prosjektansvaret for Finansparken i Stavanger. Et av Europas største næringsbygg i tre åpnet dørene for akkurat ett år siden.
Lundersæter-kvinnen hadde prosjektansvaret for Finansparken i Stavanger. Et av Europas største næringsbygg i tre åpnet dørene for akkurat ett år siden.

Prosjektleder i tre

For omtrent akkurat ett år siden sto hun i den enorme trappen midt i nybygde Finansparken i Stavanger sentrum for å holde åpningstalen. Hun hadde gjennom flere år ledet prosjektet med noe av det mest innovative og spennende som har skjedd i Stavanger-regionen på lang tid.

Finansparken er et bygg over 22.000 kvadratmeter.

I tre.

Nettopp. I tre.

Europas største

Hun klarer egentlig ikke å skjule stoltheten over å ha fått være med på et slikt banebrytende byggeprosjekt. Ikke bare skulle mange av SR-bankens avdelinger endelig få lov til å jobbe samlet, men de skulle attpåtil gjøre prosjektet til et av Europas største næringsbygg i tre.

— Finansparken er blitt en inspirasjon for flere, nå vil det reise seg bygg med utgangspunkt i det samme tankesettet som vi hadde. Miljøvennlig, sertifisert, karbonnøytralt, pustende og godt for alle. Bygg i tre kan være veldig moderne og fremtidsrettet, samtidig som du skaper trivsel og sunnere omgivelser for medarbeiderne, og ikke minst setter et tydelig, grønt fotavtrykk, mener Pia.

Finansparken kunne ikke reises uten Moelven. Trevirke-giganten på Innlandet måtte investere i nye maskiner for å tilfredsstille sin store, nye kunde i vest.

Kapitaliseringen må komme

Etter ett år omgitt av trevirke på alle plan og kanter i fantastiske Finansparken i Stavanger, har hun bare fått enda mer sans for dette byggematerialet som hun har et så nært forhold til. Nå ser hun at det kan brukes i en tid som kommer.

— Mulighetene er store i Kongsvinger, fordi råvarene ligger rett utenfor stuedøra. Dette er kjent kunnskap. Nå handler det om å kapitalisere på disse mulighetene, gi foredlingen nye og fremtidsrettede perspektiver, sier Lundersæter-kvinnen, som fulgte Biotown-webinaret sist torsdag fra kontoret sitt i Stavanger.

— Utrolig bra program. Her var det mange av foredragsholderne som berørte akkurat det vår region bør tenke mer på.

Det er lov å tenke stort

Selv framhever hun Finnskogen i alle de sammenhenger hun kan.

— Vi må tørre å si at kvaliteten på våre trær og vår skog, disse saktevoksende stolpene med fiber som står seg over lang tid, bør kunne utnyttes bedre slik som prismodellen er i dag. Det er gode grunner til å gi Finnskog-tre den posisjonen det fortjener, mener hun, og fortsetter:

— Vi har dessverre litt historie på at vi ikke forvalter tre og trevirke til vår egen fordel. Den bør gi mer igjen til vår egen region. Dette er en diskusjon jeg skulle ønske ble løftet høyere opp. Vi har så mange og lange tradisjoner som må tas med inn i nyskapningene vi skal produsere i årene som kommer. Det er et behov for at vi forvalter verdiene våre bedre enn til nå, og da kan vi ikke fortsette med å sende råstoffet vårt rett til Sverige.

Hun er helt på linje med Jan Christian Vestre, som skal bygge verdens mest miljøvennlige møbelfabrikk på Magnor. Det er lov å tenke stort. Også i Kongsvinger.

— Hvorfor skal man ikke ha hårete mål når vi allerede har råvarene, tømmersentralen og er et knutepunkt for treindustrien? Hva skal til for at vi forvalter det nærmere, og ikke sender det ut av regionen?

Fagmiljø og felles kraft

Pia Fischer tror på det som er i ferd med å bli etablert i regi av Klosser og Høgskolestiftelsen i Kongsvinger for å skape et fagmiljø. Likevel mener hun det bør skje enda mer, og det parallelt med etableringen av framtidsrettede studier og forskning.

— Hva kan man gjøre som trigger det gode samarbeidet? Hvorfor skal Innlandet konkurrere internt, når vi kan samle vår kraft og gjøre det eksternt? Både i norsk og internasjonal sammenheng er det nok først og fremst et felles kraftsentrum som vil gjøre oss i stand til å kunne konkurrere. Vi må ta denne rollen tilbake, og vise hvordan våre fantastiske råvarer vokser og hvordan vi er best på foredling. Det må synes i praksis, mener Pia.

Tradisjonen ligger der.

Nå må vi bygge stolthet.

— Det er absolutt håp. Men det krever at vi klarer å få flere til å investere i dette grønne skiftet. Det vil ingen gjøre uten en form for garantier. Det må finnes et trygt og forutsigbart marked for produktene.