Levi Henriksen trenger knapt noen introduksjon for våre lesere. Han har etter hvert bygget seg et solid rykte som en av regionens mest populære forfattere, så vel som musikere. Nå er han ute med diktsamlingen «Som skyene skygger snøen», en diktsamling bestående av 28 dikt, alle samlet under undertittelen «Dikt langs veien».
Levi har jo etter hvert en meget innholdsrik katalog, bestående av både romaner, noveller og da dikt, som her. Og dette er en gjenkjennelig Levi. Denne litt svevende, men også slepende, stemmen, som bærer i seg en kjærlighet til det som er litt på siden, det som er litt harry, litt utafor.
Som alltid kan snu på en femøring og gå fra å virke fjern og drømmende til å hylle 70-tallets fotballstjerner som George Best, Paul Breitner og Gerd Müller, «Der Bomber». Det er amerikanske biler, hyllest til far og T.S. Eliot i skjønn forening.
Det er Levi akkurat slik vi kjenner ham og vil ha ham. En eksotisk vingersgutt, med hodet i himmelen og begge beina på jorda.
Jeg mener å kunne lese litt mellom linjene at vi har en Levi som er litt mer alvorstynget enn vi kanskje er vant med, selv om det melankolske draget alltid spiller inn på både forfatterskap og musikk fra vår mann. Jeg leser dikt av en mann som ikke lenger ser døden på avstand, men som har lært at han finnes.
BOKTIPS
LEVI HENRIKSEN
«Som skyene skygger snøen»
«Som skyene skygger snøen» kan du pakke inn i avispapir med en gyllen og forseggjort sløyfe på, eller i et vakkert gavepapir med hyssing rundt, det vil kle den, der den viser hvordan det som ikke alltid er vakkert også kan være vakrere enn noe annet.
Og på lappen skriver du navnet til noen som er glad i 60-, 70- og 80-tallets popkultur, eller selvsagt den som er glad i dikt, eller de som allerede kjenner sin Henriksen, for de blir ikke skuffet.
