Debatt

«Om eiere, givere og mottakere av Byparken på Kongsvinger»

Bjørn Sverre Hol Haugen

Bjørn Sverre Hol Haugen

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Bjørn Sverre Hol Haugen er ph.d. i kulturhistorie og arbeider som førstekonservator NMF ved Anno museum og førsteamanuensis II i kulturhistorie/museologi ved Universitetet i Oslo. Haugen har publisert artikler og bøker om mange kulturhistoriske emner.

Offentlige parker skiller seg fra privat eiendom ved at de er tilgjengelige for alle. Byparken på Kongsvinger ble til for snart hundre år sia, og den har ei fascinerende historie. Historia trekkes også inn i dagens debatt om parkens framtid.

«Mitt Kongsvinger» slo 3. mai 2021 opp at byparken ikke var ei gave til befolkningen, slik det er hevdet. Nei vel, hvem var det så ei gave til? Så lenge en bypark er offentlig tilgjengelig må den kunne betraktes som ei gave til byens befolkning. Den saken er enkel.

Hvordan parken ble til og hvem som sto bak, det er derimot litt mer innfløkt. Lokalhistoriker Lars Ovlien har dukket ned i den historia, prisverdig nok. Men det er noen forhold som fortjener ytterligere oppklaring.

Ovlien undres over at en gaveoverrekkelse ikke er nevnt i jubileumsberetningen for «Selskapet for Kongsvinger bys vel», utgitt til femtiårsjubileet i 1935. Det forstår jeg ikke at er noe å undres over. På det tidspunktet hadde foreningen det totale driftsansvaret for byparken; de bekostet dessuten alle bygningene, sceneanlegget og kunstverkene. Sjølve parken var blitt til som et spleiselag ti år tidligere.

Det er ingen tvil om at bystyret ønsket seg en park i Midtbyen. Reguleringsplanen ble vedtatt 1922, med et stort areal avsatt til bypark med folkemuseum. Museet som Solør-Odal historielag ivret for, ble aldri realisert. Arealet som var tilgodesett museet lå på Sør-Tråstad grunn. Det var uenighet om arealet skulle kjøpes, festes eller leies. Som en følge av det, og generelt dårlige tider, ble parken sterkt redusert allerede før den kom fra tegnebordet.

Den delen av byparken vi kjenner i dag åpnet sommeren 1925. Den var finansiert av kommunens andel av overskudd fra Vinger Sparebank og penger Selskapet for Kongsvinger bys vel disponerte fra det såkalte «samlaget», altså avgifter fra alkoholsalg. Det komplette ansvaret for parken ble deretter overlatt Selskapet for Kongsvinger bys vel.

Samkvemmet mellom velforeningen og kommunen var så tett at Nils P. Vigeland valgte å presentere velforeningen sammen med kommunens administrasjon da han skreiv hundreårsberetningen for Kongsvinger by. Selskapet spilte ei merkelig rolle i byen, skriver forfatteren videre. Det fantes ikke kommunalt parkvesen eller herredsgartner som kunne ta seg av byens forskjønnelse. Derimot var dette velforeningens formålsparagraf. De utførte arbeidet ideelt og utrettelig, ifølge Vigeland. Det viktigste var å bidra for allmennheten, kommunal eiendom eller ei.

Parken ble anlagt etter tegninger av Olav L. Moen, landets fremste parkarkitekt den gangen. Stilen kalles landskapspark eller naturpark fordi den utnytter terrenget, består av skog og bergknauser i kombinasjon med bygde strukturer og beplantning. Den var altså ikke en naturpark som utviklet seg til bypark, slik Ovlien hevder og redaktør Bjørn Taalesen gjentar. Det er få slike parker i Norge. For den som har lyst til å lese mer om parkens historie, viet vi et nummer av tidsskriftet Solør-Odal til dette høsten 2018. Det kan i sin helhet leses her (link).

Etter andre verdenskrig var parken forfalt, og velforeningen maktet ikke lenger vedlikeholdet. Det ble en opphetet debatt som Ovlien refererer, som endte med at driftsansvaret for parken ble overdratt kommunen til hundreårsjubileet i 1954.

Nils P. Vigeland avslutter sitt avsnitt om Selskapet til Kongsvinger bys vel i lakonisk tonelag. «Byens vels arbeidsområde hørte naturlig inn under de kommunale etater. Men derfor er det ikke sikkert oppgavene blir løst bedre enn de er blitt før.»

Powered by Labrador CMS