«Parkenes preken»

For et snaut år siden flyttet vi tilbake til Kongsvinger etter 20 år «uttaskjærs». 17 av disse årene har vi tilbrakt i Horten. En laidback Vestfold-by med cirka 8000 flere innbyggere enn Kongsvinger, men ellers ganske lik. Der Kongsvinger har Øvrebyen og festningen, har Horten Karljohansvern, og mens Glomma slynger seg både fyrrig og lat gjennom Kongsvinger, lener Horten seg mot Oslofjordens vær og vind.

Men byparkene kan ikke sammenlignes. Da vi flyttet til Horten, var riktignok Lystlunden park et litt småskummelt sted, der skjærer og måker og andre av byens løse fugler holdt til, men for ca. ti år siden ble den gitt et kraftig løft. Når jeg nå går ned mot parken ved Kroa, kanskje landets bruneste kro i dobbelt forstand, siden byens største fotballklubb spiller med brune drakter, ser jeg ned mot paviljongen, som hele byen samles foran 17. mai. Litt lenger bort ligger den velpleide andedammen med eget andehus og smijernsgjerde rundt. Til høyre står et par karer og griller på de tilrettelagte og fastmonterte grillene, mens det høres glad barnelatter fra lekestativene like ved. Og rett ved porten til idrettsanlegget ser jeg en liten pjokk som prøver å klatre opp på bronsestatuen «Knelende hjort» av Ørnulf Bast mens far står og smiler fornøyd. Jeg går nesten alltid med et smil om munnen gjennom parken i Horten fordi parken er for folk, og de store eikekronene gir pusterom uansett hvor stressa man er når man er på vei til en sammenkomst på Karljohansvern eller en fotballkamp på Lystlunden stadion.

Byparken på Kongsvinger er ikke på vei til noe, den er snarere i veien. Jeg må innrømme at jeg aldri helt har skjønt byparken på Kongsvinger. Jeg har mine minner derfra – jeg har vært både på Bobbysocks-konsert og russedåp der, og jeg satt også i byparken og pugget til en prøve en gang da jeg gikk på Øvrebyen videregående skole. Men den har alltid vært en knaus. Noe man må forsere for å komme dit man skal, eller noe man går rundt for å slippe å bakse opp og ned bakkene på glatta. Likevel er det selveste byparken. Et sted der mange har lagt igjen minner, og kanskje noen også forstanden. En by skal ha en bypark – det er alle enige om. Men hva skal den romme? Og hvor skal den ligge?

Jeg lurer på hva ildsjelene som var i Kongsvinger bys vel for 100 år siden, hadde sagt hvis de fikk en time eller to i Kongsvinger by i 2021. De hadde kanskje sett seg forundret rundt og blitt både overveldet og imponert over hvordan Kongsvinger har utviklet seg siden de opparbeidet byparken. Kanskje de hadde tenkt at nå er Kongsvinger virkelig en by – og en by skal ha en skikkelig park. Kanskje de hadde fremmet forslag om at den gamle byparken, som i utgangspunktet var en naturpark, nå heller burde bli en kulturpark. Et sted der man kan ha små forestillinger, holde improviserte konserter, og kanskje også stille ut bilder i friluft? Kanskje de ville sagt at Kongsvinger bør få en bypark som ligger der folk er. Kanskje de ville sagt at Sykehusskogen bør utvikles til Kongsvingers nye bypark, siden det området er tre ganger så stort som dagens lille bypark, og kan gi en befolkning som har vokst, et sted å gro videre. Et sted der de som bor i blokkene kan sette seg ned i gresset og lytte til bysvermen, et sted der pårørende og pasienter på Kongsvinger sjukehus kan puste inn frisk luft og finne en rolig benk, et sted der elevene på Langeland skole og barna i Langeland barnehage kan bruke som tumleplass i trygge omgivelser og et sted som er på vei til noe, for eksempel Gjemselund stadion.

Jeg vet ikke om de ville ha sagt det. Det er like vanskelig å snakke med de døde som det er å se framtida i spåkula, selv om noen mener de behersker begge deler.

Men hvis de hadde sagt det, så hadde i hvert fall jeg gitt et rungende ja til en ny bypark som har rom nok til oss alle – for eksempel Gjemselunden park.