Skilegenden fikk ærespris under hopp-NM i Gullbekkbakken

Filmavisen fra ski-NM i 1954 i Gullbekkbakken. © NTB

I åskammen ovenfor Vangen ligger restene av Gullbekkbakken. Hoppbakken, med en stolt, spennende og beryktet historie, var en gang en av Norges største bakker. Til tross for at siste hopper satte utfor bakken i 1961, er deler av naturbakken godt ivaretatt. Hoppkanten og ovarennet ble bygd med stein, og står der fortsatt – riktignok noe mosegrodd. Rett nedenfor hoppkanten står reisverket til pressetribunen, mens kongetribunen på motsatt side er jevnet med jorden. Men rester av bolter, bjelkelag og planker ligger fortsatt på bakken hvor daværende Kronprins Olav og Prins Harald fulgte NM i 1954.

– Bakken er kulturhistorie vi må ta vare på, sier Cato Heiberg og Odd Uno Johansen i Vinger Hopp og Bayer. Hoppentusiastene har fått på plass avtale med tre forskjellige grunneiere, som eier hver sine biter av bakken. De skal fjerne noen trær og henge opp informasjonsskilt om bakkens historie, og forsøke å skape litt aktivitet. For det er absolutt en historie det er verdt å la leve videre.

– Vi kommer til å rydde litt skog i ovarennet for å få det enda tydeligere frem, samt foran pressetribunen hvor Hallgeir Brenden fikk utdelt Egebergs Ærespris. Vi ønsker å lage en liten plass der på kulen. Bakkens historie er det flere som fortjener å bli kjent med, og vi vil legge til rette for det med informasjonsskilt. Å gå til hoppkanten er en veldig fin tur, og her kan folk bokstavelig talt ta seg et pust i bakken og nyte den fantastiske utsikten utover Kongsvinger. Det er kanskje Kongsvingers fineste utsiktspunkt, forteller de to fra Vinger Hopp og Bayer.

De påpeker at idrettsmiljøet i Kongsvinger gjorde et solid krafttak da de ferdigstilte naturbakken i Gullbekkåsen i 1933. Bakken fikk raskt et rykte på seg for å være brutal. Dette ble forsterket etter at den unge Grue-hopperen Arne Haug omkom under et hopprenn i Gullbekkbakken i 1934. Det ble for øvrig skrevet en skillingsvise på 15 vers om dødsulykken. Siste vers lyder som følger:

Kamerater, la en tone klinge,
la Arne Haug bli minnet over alt.
Ja, la det over hele verden lyde
så Gullbekkåsen «Dreperen» bli kalt.

Haug brakk nakken i fallet og døde av skadene. I ettertid er det imidlertid blitt sagt at bakken ufortjent fikk skylden for ulykken.

– Det sies at Haugs fall skyldtes at han fikk hjerteinfarkt i svevet, forteller Johansen, som har brukt mye tid på å grave i bakkens historie.

I 1936 ble hovedlandsrennet arrangert i Gullbekkbakken. Det var forløperen til Norgesmesterskapet. Reidar Andersen gikk til topps – en måned etter at han vant bronse i OL i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland.

18 år senere kom det store høydepunktet da Kongsvinger var vertskap for ski-NM 4.-7- februar i 1954. Langrenn ble arrangert på Sæter, mens hopprennet i Gullbekkbakken på avslutningsdagen ble den virkelig store folkefesten. Bakken var da ombygd og utbedret, med en profil mye lik VM-bakken i Falun. Kronprins Olav og prins Harald tok turen fra hovedstaden og inntok kongetribunen i Gullbekkåsen. Norges kommende konger var to av rundt 10.000 tilskuere som hadde tatt seg frem til bakken.

Mediene meldte om en enrom interesse for hopprennet. Glåmdalen skrev følgende i sine spalter 8. februar 1954: «Som lange svarte armer buktet køene seg oppover mot Gullbekkåsen i går formiddag og fylte den store sletta med en summende masse av forventningsfulle tilskuere. Allerede en time føre rennet skulle ta til, var det kommet flere tusen tilskuere i bakken, og etter hvert som klokka nærmet seg 13 økte tilskuerantallet til mellom åtte og ti tusen mennesker. Tilstrømningen til byen var enestående, og tog og busser og biler tømte stadig flere folk ut i mesterskapsbyen og parkeringsplassene under bakken. Det duret i trøndersk og nordlandsk og svensk og østlandsk på vegene opp fra sentrum, og ikke minst svensker var til stede i meget stort antall. Det har aldri før vært arrangert noe mesterskap med så stor oppslutning fra grannelandets side. I så måte har nok Kongsvinger satt en rekord som er vanskelig å slå.»

I følge Arvika Nyheter var svenskenes interesse enestående. De hadde sin fulle hyre med å skaffe busser nok til det norske mesterskapet i Gullbekkåsen. Over 1500 svensker tok turen.

Glåmdalen skrev videre: «Tross snø og overskyet vær, holdt folk dampen oppe på sletta og lot røsten runge oppe i granlia når løperne hadde gjort noen ekstra fine svev. Enkelte hadde nok spedd på humøret med en del sterke dråper, men det var ingen som tok inn mer enn sømmelig var, etter hva vi kunne forstå. For øvrig holdt man varmen med buljong og varme pølser og slikt som var å få kjøpt på sletta.»

– Folkefesten som var i bakken, snakker folk som var tilstede fortsatt om, sier Heiberg.

Etter første omgang fikk langrennslegenden Hallgeir Brenden øredøvende hyllest fra publikum da formann i Norges Idrettsforbund, Arthur Ruud, delte ut Egebergs Ærespris til Tørbergets store sønn.

Torbjørn Falkanger i kjent positur.
Han stakk av med seieren og kongepokalen i Gullbekkbakken.

Foto: NTB

Torbjørn Falkanger stakk av med seieren og kongepokalen, foran Nils Rykken og med Ansten Samuelstuen på tredjeplass. Rykkens sølvmedalje blir beskrevet som historiens største overraskelser. Samuelstuen, som opprinnelig var fra Brøttum på Ringsaker, ble for øvrig senere OL- deltager for USA.

Bakken tålte dessverre dårlig den store påkjenningen. I annen omgang dannet det seg en nesten snøbar flate i unnarennet, og torv og gress stakk fram. Det måtte derfor stadig skuffes snø i unnarennet, noe som gjorde at rennet dro ut. Hvorvidt enkelte av hopperne fikk fall på grunn av torva, skal være usagt, men forholdene ble i alle fall gjenstand for kraftig kritikk både av hoppere og fremtredende skifolk ellers. Det ble hevdet at med sprøyting av bakken på forhånd ville den ha holdt gjennom konkurransen, kunne vi lese i referatene etter hopprennet.

Det ble også arrangert kombinert hopprenn i bakken, hvor ikke ukjente Sverre Stenersen ble norgesmester, foran nesten like kjente Gunder Gundersen, mannen bak Gunder-metoden.

Etter NM i 1954 ble aktiviteten i bakken stadig mindre, og sju år senere ble det hoppet i bakken for siste gang. Kongsvingers egen hopper, Arne Dalslåen, satte bakkerekord med 75 meter i 1961 – en rekord som blir stående inn i evigheten.

– Bakken ligger i solhellinga, og det bidro til at sesongen ble kort. Snøen forsvant tidlig fra bakken. Jeg hørte en historie om at de lokale hopperne måtte opp i bakken tidlig på morran mot slutten av sesongen. Etter kalde netter var det skarpt føre og hopperne fikk god fart. Det trengte de, for det var snøfritt frem til 50 meter, forteller Heiberg.

Vinger Hopp og Bayer vil i løpet av sommeren ruste opp området rundt hoppkanten, og gjøre det til Kongsvingers nye turmål.

– Jeg mener at hoppkanten er en kulturskatt, og det er gledelig at stadig flere får opp øynene for historien som ligger her. I korontatiden vet jeg at det er mange som har oppdaget bakken og gått mange turer dit, sier Johansen, før Heiberg supplerer:

– Vi ønsker å arrangere et årlig treff her oppe, hvor vi mimrer om gamledager, forteller historier om bakken og selger pølse i papir – akkurat som de gjorde da bakken var i bruk, sier han.

Sletta på hoppbakken ligger rett bortenfor det nye feltet i Bogeråsen. Fortsatt er ringmuren godt synlig, og trappa opp fra sletta er delvis intakt. Men trappa er så morken og mosegrodd at det ikke er forsvarlig å sette sine bein der.

– Bakkeprofilen er ganske brutal. Etter kulen er det skikkelig bratt. Det blir sagt at bakken hadde tålt bakkerekord på langt mer enn 75 meter. Vi kommer til å markere bakkerekorden i unnarennet, og jeg tror det vil illustrere at det fortsatt er et stykke ned til sletta, sier Heiberg og Johansen.

PS. For de som ennå ikke har vært i hoppbakken og ikke vet hvordan de skal ta seg dit, så er det flere alternative ruter. Det enkleste, men den mest krevende løypa vil være å ta utgangspunkt i parkeringsplassen nedenfor blokkene i Barkvegen. Derfra er det delvis skiltet. Et annet alternativ er å starte turen fra Guldbrand Andersens vei i Gullbekkåsen. Derfra må du også belage deg på litt stigning. Det er også noen som velger det litt enklere alternativet og starter fra Vardåsen. Der finner du et nett av stier som fører til Gullbekkbakken.