Med forfatter Levi Henriksens tillatelse gjengir vi ett av diktene i hans diktsamling her.

Gjennom øynene til pappa
Foto: Jørn Hauganfoto Kristensen

Gjennom øynene til pappa

Det er ikke mange ting jeg tok vare på etter pappa,

og nå skal huset han bygget rives.

Grustaket vi bodde over

skal bli enda større.

Vann og grus er det eneste som var etterspurt

i bygda der jeg vokste opp.

Alt jeg har beholdt, er ei stripete skjorte

som får meg til å se ut som den yngste broren i The Beach Boys,

og den polske lommekniven

han fikk av broren min en farsdag.

Siste gang jeg gikk gjennom huset vårt

fant jeg brillene hans.

Hipsteraktige fra 60-tallet,

den typen liberale amerikanske advokater

ofte bruker i filmer om borgerrettsbevegelsen.

Faren min var aldri særlig hip,

selv om han står i lusekofte og de brillene

på et bilde sammen med meg

foran statuen av Johan Falkberget på Røros

og fint kunne gått for å være felespilleren i et elektrisk folkrockband.

Pappa var strengt tatt ikke spesielt liberal heller,

selv om han som pinsevenn tøyde strikken langt

og nærmest gjorde det til en kunst å banne uten å banne.

Faren min har fortsatt rekorden i hoppbakken i hjembygda mi.

Nå skal den rives også,

ikke fordi bakken må gi plass til nye grustak,

men fordi ingen gidder å hoppe på ski lenger.

Jeg tar med brillene hjem,

men nøler med å ta dem på meg.

Det er noe merkelig personlig i det,

nesten forbudt,

som å komme over en samling polaroidbilder

i nattbordskuffen til sine foreldre.

Så jeg kvier meg,

for jeg har aldri hatt på meg brillene til noen andre før,

bortsett fra nettopp pappa sine

da jeg var liten

og hadde syn som en rovfugl.

Den gang ga brillene hans meg følelsen

av å ha blitt dyttet ned i det grumsete vannet

jeg holdt på å drukne i da jeg skulle lære å svømme.

Nå lurer jeg på hvorfor han tok vare på

nettopp disse brillene.

Gjennom årene hadde han skuffevis med andre briller,

briller som alle er forsvunnet,

firkantede, stygge fra 70-tallet,

stålinnfattede fra 80-tallet,

og uanselige designerbriller fra de siste årene han levde.

Men disse?

Har de noe med månelandinga å gjøre?

Den gang pappa gikk for å se den på TV hos en nabo,

mens jeg var hjemme med mamma som var sjuk

eller

var dette kanskje brillene pappa hadde på seg

da han giftet bort søstrene mine

og kjøpte sin første nye bil rett før jeg ble født.

De samme brillene han brukte

da vi tok på oss gå-bort-klærne

og reiste opp til taket av byen

for å se på at de bygget TV-masta,

selv om det skulle gå flere år før vi selv fikk fjernsyn.

Var det disse han brukte

da han tok meg med for å se elefantene hos Arnardo,

eller da han senere dro alene for å se Max Manus og broder Aage.

Kanskje var det gjennom disse brillene

han hvert år så tømmeret i Glomma rett etter at isen gikk.

Eller bakkeløpet under Marken

der blodtrimmede biler skulle komme seg fortest mulig

fra det laveste til det høyeste punktet i byen.

Mens jeg holdt hånda hans den gang

burde jeg kanskje forstått

– eller i det minste tenkt

at det var et godt bilde på dette å streve seg gjennom livet.

Men det jeg husker best

er at jeg ble oppfylt av en slik deilig støy

som fikk det til å føles som om ørene skulle løsne fra hodet,

og som jeg ikke skulle høre igjen før The Young Lords

spilte lenger ned i byen mange år seinere.

Powered by Labrador CMS