«Gjør døren høy, gjør porten vid, for her kommer en som har gammal bil!»

Stian Fossum

Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Det er påske, og sammen med hestehov, hundemøkk, asfalt og våryre følelser kommer de gamle bilene fram. Og med det kommer skepsisen.

Det er ingen som vet helt når tradisjonen med «Norgeresan» startet, men jeg vil anta vi faktisk er rundt 30-års jubileum i år, eller i hvert fall i løpet av få år. Siden forrige årtusen har relativt variable kolonner med biler går fra Kil i Sverige til Kongsvinger Festning, med påhopp og avbrekk kontinuerlig underveis. Målet er veien, eller «The chase is better than the catch”, som salige Lemmy Kilmister sang I låta med samme navn fra 1980. Frontmannen i Motörhead har i femti år, og sågar etter egen levetid, vært en gallionsfigur for alle disse som viser fingeren til det etablerte, men med en ikke usofistikert tanke bak. Rett fra levra, rett fra gata, rett fra hjertet. Det er kanskje ikke tilfeldig at en av den engelske trioens mest legendariske opptredener for mange fant sted nettopp langs Norgeresan, men en ti års tid i forkant, med en konsert i Folkets Park i Eda 20. juli 1985 som man mener brukte all strømmen i Värmland og som kunne høres til Kongsvinger. Nå er det vel ikke ALLE historier man skal tro på, og det samme gjelder nok for folk med gamle biler. Vi hørte alle historiene fra 70-tallet om raggare som hang ut av bilene og slo med kjetting mot gamle damer og små unger, og det som verre var. Om raggaren som hekta kjettingen i motgående bil og måtte forlate vårmarken uten tommel. Kanskje disse historiene og de ganske sikkert langt mindre dramatiske inspirasjonskildene var kimen til det som har blitt 30 år med Norgeresan? Itte veit je.

Men tilbake til Norgeresan. På Facebookarrangementet har i skrivende stund over 3000(!) personer huket av for at de kanskje skal være med på dette. Som arrangør og promotør vet jeg at om man deler dette på to, så kommer man ofte nærme. Det er 1500 mennesker det, som skal feste, skråle, le og more seg fra Kil i Sverige til Kongsvinger Festning. Hvis de slipper inn i Norge, som de sier. Og gjør de ikke det, så blir festen et annet sted, i et annet land og en annen by. Slipper de inn i Norge, får vi anledningen til å se en mildt sagt fargerik gjeng i gamle biler. For når jeg gjentar gamle biler, så er det fordi dette er den eneste fellesnevneren. Du kommer til å få se pensjonisten med sin strøkne Cadillac. Gjengen med svensk ungdom med Impalaer så lave at de har bytta ut bensintanken med båttank fra Biltema som de har i bagasjerommet. Jentegjenger med 6,5 meter lange amerikanske flak, og guttunger med sin første Volvo eller BMW. Og du kommer til å få se norske bilinteresserte som har hatt klokka på ringing påskeaften for først å kjøre til Kil før fugla fiser, for så å kjøre tilbake til Kongsvinger. Som en del av noe større. Som en del av en tradisjon. Og som en del av noe positivt. Vi vet at denne kulturen er inkluderende for mange som ellers ville slitt med å finne noe å drive med. Motor har alltid vært et positivt alternativ for den som ikke bryr seg om ballspill, gaming eller scenekunst. Og som i de nevnte miljøene trekker det med seg uønskede elementer. Men det jobbes hardt internt med dette. Du vil ikke finne noen arrangementer med så sterke oppfordringer til å holde det ryddig som i cruisingmiljøet. Og det er nok ikke DET miljøet man finner fremst i salen på årsmøtet til MDG. Men som med alt annet, man velger sine kamper. Og disse har valgt å legge sin bærekraft i gjenbruk, kulturarv og mekaniske tradisjoner, der hvor andre heller bruker kvota si på fly til Syden mens elbilen står hjemme og lader batteriene. Så vi skal vokte oss vel for å svartmale folk og deres interesser – i hvert fall før vi ser det store bildet.

Og hva skjer om de kommer til Kongsvinger da? Da skal Norge og festningen erobres. Nesten like lang som Norgesresan er tradisjonen med å stjele flagget på festningen. Det er selvsagt ikke ideelt, selv om mange nok synes det er litt gøyalt også, innerst inne. For at en halvfull sullik fra Värmland skal kunne symbolsk ta en hel festning, det liker vi. Det er om ikke David mot Goliat, så i hvert fall Stomperud mot Majoren vi kjenner igjen i settingen. Men jeg mener ikke vi skal oppfordre til det. Da vil jeg heller foreslå følgende; La de nå leke flaggplukkere da. Lag et nytt flagg hvert år med Kongsvinger og årstall på, og heis det opp kun denne dagen. Så kan den svensken som først erobrer dette, få være kommandant i Värmland for et år. Jeg er helt sikker på at et slik flagg om året er langt billigere enn militærpoliti, vakthold og alskens oppstuss for dette. Flagget kunne også vært en meget sentral del i vår felles norsk-svenske historie, om ikke små detaljer som Greenwich og unionsoppløsning hadde dukket opp underveis. Flaggstangen på Kongsvinger Festning var jo faktisk nullmeridianen for lengdegrader i Norge fra 1779 og ca 60 år framover. Så dersom det ikke hadde blitt endret til Greenwich for hele verden, og Norge og Sverige ikke hadde «skilt lag» i 1905, så ville man kunne si at på NØYAKTIG dette selvsamme sted som flagget blir røvet, var den norsk-svenske unionens navle. Mulig jeg er en håpløs nostalgiker, både hva biler og tradisjoner angår, men jeg ser en vakker poesi i hele stuntet sett i lys av historien. Men når alt kommer til alt, så lenge Kongsvinger ser ut som før når de reiser igjen, eller kanskje et flagg fattigere, så skal jeg møte opp og vinke, og om anledningen byr seg så tar jeg joggu en tur i baksetet også!