Denne gangen hadde jeg egentlig tenkt å skrive om et helt annet tema, men med bakgrunn i en svært hyggelig tilbakemelding i en sak jeg har jobbet med, har jeg lyst til å dele en gladsak med dere. Naturligvis med tillatelse fra eier, og for at andre som føler de er i samme situasjon skal få se at det er muligheter til å få hjelp.
Vilmas utfordring var at hun begynte å reagere på barn. Hun kunne gjøre utfall om barn kom for nært – en skikkelig ubehagelig situasjon både for eier, og ikke minst de som opplevde dette.
Eier skjønte raskt at her måtte noe gjøres og kontaktet flere hundetrenere. Rådene hun fikk var forskjellige. Fra å korrigere uønsket adferd, trene kontakt, gradvis tilnærming til barn ved å gå forbi skoler og barnehager.
Dette ble testet, men hjalp lite eller ingenting, og til slutt fikk eier en følelse av å ikke bli tatt på alvor når hun la frem sitt problem.
I mars ble jeg kontaktet av en hundens eier som hadde sett et foredrag jeg holdt på sosiale medier om hund og adferd. Hun ville vite om jeg kunne hjelpe henne med hunden, hvilket jeg gjerne ville, men utfordringen lå i at de bor på en kant av landet hvor jeg sjelden ferdes.
Kartlegging av adferd er alfa og omega
Jeg er i utgangspunktet åpen for å reise hvor det skulle være for å bistå. Men, før jeg går så langt, forsøker jeg å få kartlagt situasjonen så godt som over hode mulig, ved å stille en mengde spørsmål, som for mange kanskje virker lite relevant for saken.
Hunden har et problem, det er problemet som skal fikses – så enkelt er det.
Slik jeg ser det, behøver jeg ikke å få vite at hunden har et problem. Det vet jeg allerede, ellers hadde jeg ikke blitt kontaktet. Min oppgave er å finne ut hvorfor problemet har oppstått, hva har skjedd på veien fra den problemfrie hunden til det monsteret som nå deler hus med deg.
I de tilfellene hvor jeg ikke umiddelbart har mulighet til å besøke hund og eier, benytter jeg meg som sagt av telefonintervju, samt at eier får beskjed om å sende meg en bestemt bildeserie av hunden og forskjellige videoer hvor hunden gjør forskjellige ting som er mest mulig naturlig for den.
Summen av intervju, bilder og videoer tegner et større bilde av situasjonen, som igjen gir et bredere spekter å jobbe i enn selve adferdsproblematikken.
I Vilma’s tilfelle, fikk eier i første omgang konkrete oppgaver å jobbe med for å bygge opp mestringsfølelse og selvtillit. Dette var ikke direkte utslagsgivende for adferdsbedring, og når jeg fikk bilder og videoer avdekket summen av informasjon at det var en underliggende årsak for hennes adferdsutfordring. Ut fra hva jeg hadde klart å samle sammen, tegnet det seg et smertebilde. Min beskjed til eier var derfor klar; jeg vil ikke jobbe adferd før hunden har fått en grundig gjennomgang og helsesjekk.
Tverrfaglig samarbeid en nødvendighet
I de tilfellene jeg får klare tegn på at smerte er en underliggende årsak til adferdsendringene, er det første jeg gjør å anbefale tur til veterinær, fysioterapeut eller kiropraktor. Jeg er ingen av delene og er derfor helt avhengig av et godt samarbeid med slike aktører, for å komme i mål med jobben.
Slik jeg ser det, er det ingen som kan alt, vi er derfor avhengig av å jobbe som en enhet til det beste for hunden. Jeg har derfor knyttet til meg dyktige aktører innen fysioterapi og hundemassasje, og henviser ofte saker jeg jobber med til disse.
Når – som i Vilma’s tilfelle – hund og eier bor på en annen kant av landet, kan jeg bruke dette nettverket til å finne gode aktører som er i nærheten av der de bor.
Vilma’s eier bestilte time hos en aktør som er både veterinær og kiropraktor, og jeg skal ærlig innrømme jeg var spendt på å høre tilbakemeldingen etter besøket.
«Gode nyheter»
Det er bevisst at jeg setter «gode nyheter» i anførselstegn. Det aller beste for Vilma hadde vært at de ikke hadde funnet noe, men undersøkelsen avdekket følgende:
-Låsning i nakke
-Låsning i kjeve
-Låsning midt på ryggen
-Låsning i bekken
-Låsninger i flere tær
-Skade i venstre skulder
Antagelig har hunden fått låsningene på grunn av skjevbelastninger for å kompensere og avlaste skulderskade.
Mange bekker små
Men, det er godt nytt at dette ble funnet og gjort noe med. En sjeleglad eier har kommet med følgende tilbakemelding:
«Vilma har en mye større bevegelighet, helt annen kroppsholdning og har blitt en hund som virker lettet og glad!
Hennes toleranse har økt, så når naboens kattunger leker på plenen er det helt ok. Når naboungene hopper på trampolinen eller leker i gata, er det ikke lenger panisk bjeffing, men varselbjeff som raskt går over.
Hunder ønsker i utgangspunktet ikke å være bøller, men eneste måten de har å uttrykke seg på er gjennom handling.
Hun går ikke lenger «banans» når andre hunder går forbi, og måten hun beveger seg i trappen eller når hun skal inn eller ut av bilen har endret seg totalt.»
Men, kanskje det beste av alt – hun har begynt å sove. Vilma var tidvis så urolig natterstid at det tok nattesøvnen fra eier. Når en legger manglende søvn på toppen av smertebildet, er det ikke det minste rart at vi ender opp med en hund med utfordringer.
Vilma skal ha ytterligere 3 – 4 besøk hos veterinær/kiropraktor, og dersom det etter endt behandling fortsatt er adferdsutfordringer å jobbe med, setter jeg meg i bilen og avlegger dem et besøk. Dog tror jeg at med disse tilbakemeldingene, så kan jeg spare meg for turen.
Skår i gleden
Vilma er – slik jeg vurderer det – på full fart tilbake til et aktivt og lykkelig liv sammen med sin eier, men jeg undres over hvor mange hunder som har det slik som Vilma har hatt det. Dette er nok ikke noe unikt tilfelle, dessverre.
Jeg tenker på hunder som har endret adferd, blitt korrigert for dette og påført enda mer stress og ubehag enn nødvendig.
Hunder som blir oppgitt av hundetrenere som ikke kommer i mål, eiere som fortviler over en hund som plutselig har blitt en problemhund, en hund som kanskje har bitt fordi den blir korrigert og ender sine dager på benken hos veterinæren fordi «ingen» kan hjelpe.
Hunder ønsker i utgangspunktet ikke å være bøller, men eneste måten de har å uttrykke seg på er gjennom handling. Derfor er det så viktig å få det helhetlige bildet på plass. Det ER vanskelig å se om en hund har et smertebilde eller ikke, men er du i tvil, oppsøk hjelp.
Hvordan finne den rette hjelper?
Det er ikke sikkert at en hundetrener er den rette til å hjelpe en hund med adferdsproblemer. Det er mange superdyktige hundetrenere der ute, men deres fokus ligger i hovedsak på å få hunden til å gjøre forskjellige oppgaver innen jobb, lydighet, triksing eller andre aktiviteter. Slike aktiviteter og adferd er to forskjellige ting, og man må skille mellom dette.
Dersom den du kontakter går direkte på «problemadferden» du opplever at din hund har, ville jeg personlig styre unna vedkommende.
Det som er viktig, er at vedkommende du kontakter jobber for å se det helhetlige bildet, ikke bare adferdsproblemet. Du skal føle at hele prosessen kartlegges og du skal føle at du blir tatt på alvor.
