Alle snakker om denne jula som en annerledes jul. Sannheten er vel at vi før den har startet, er enige om at vi håper det er lenge til vi får en slik jul igjen. 2020 er året vi helst vi glemme.
Men jula bør også brukes til å takke alle de som har stått på i månedsvis for at det i det hele tatt ble mulig å få noe som helst. Det finnes så mange koronahelter der ute. Lite kunne vi ane konsekvensene av det statsminister Erna serverte oss i mars da hun sto for den største nedstengningen av Norge i fredstid. Det er uvirkelig at en regjering i dette landet skal bestemme hvor mange gjester vi får ha til julemiddagen i år.
Vi ble bedt om å delta i dugnaden, og vi har gjort som vi har fått beskjed om. Dermed forsvant vår ellers så sosiale opptakt til jula. Venner vi er vant til å treffe dukket bare opp PC-skjermene. Skoler ble delvis stengt ned. Idrett for unge ble til fjerne minner. Et besøk hos de eldste på aldershjemmet var ikke lenger tillatt.
Om det er noen mager trøst så har vi så langt sluppet billigere unna enn mange andre. Selv har jeg mange nære slektninger i Storbritannia, og har derav fått dele konsekvensene den hardt rammede øya opplever. Senest denne uka måtte julemiddagen med egne barn droppes hos de fleste. Ingen får reise noe sted. Vi herover har sett konsekvensene det har for familier og venner som er splittet av svenskegrensa. Det er sårt, og det gjør vondt for mange.
Heldigvis finnes det alltid noen lysninger i alt tungsinnet. Magasinet VG Helg kunne forrige uke fortelle en lykkelig historie med byens eget sykehus i fokus.
Historien handlet om et ektepar på Jessheim som var blant de første som ble smittet og alvorlige syke av covid-19.
Begge ble sendt til Kongsvinger sykehus og ble der de to første pasientene der som ble alvorlig rammet av pandemien. De havnet etter hvert begge på intensivavdelingen som sykehuset hadde innredet. De ble der lenge.
Et halvt år senere forteller ekteparet til VG sin sterke historie og hvor tøft de har hatt det. De viser fram håndskrevne dagbøker pleierne på sykehuset skrev i ukene de ikke husker noe av. Og de skryter veldig av sykehuset vårt og hva de opplevde seksjonsleder Ellen Bonnerud og hennes stab gjorde for dem;
—Sykepleierne, hjelpepleierne, fysioterapeutene og legene på Kongsvinger gjorde en fantastisk jobb. Vi må gi en stor takk til alle som tok vare på oss, forteller en takknemlig Jessheim-pasient til VG.
Det finnes mange slike historier der ute. Og mange fortjener mer enn en vanlig god jul-hilsen dette året. De er så mange og de har jobbet så hardt lenge - alt for at vi andre i det minste skulle komme oss igjennom denne krisen.
En av de er Karianne Moen Pedersen fra Brandval. En 15 år gammel ungdomsskole-elev som bestemte seg for å gjøre noe for andre. Med imponerende innsats samlet hun inn tomgods for 28.000 kroner til Roverudhjemmet. Vi i Mitt Kongsvinger bestemte oss for å utpeke henne til utmerkelsen «Med hjerte for Kongsvinger».
For krisen har minnet oss på alle de der ute som gjør en innsats vi ofte glemmer betydningen av. De siste månedene har vi alle lært å sette pris på alle de som står på for alle andre. Nå har vi forstått hvor viktig det er å ha de nære butikkene og servicen de som jobber der yter. Endelig har vi fått øynene opp for at det faktisk finnes en hær av renholdsarbeidere rundt oss. Aldri tidligere har vi verdsatt at det er noen som gjør rent oss som nå.
Vi i Mitt Kongsvinger vil også ønske en riktig god jul til alle dere der ute som har vist å sette pris på å få en ny lokalavis for Kongsvinger. Mottagelsen vi har fått på de to månedene vi har eksistert har vært gledelig positiv. Ikke bare har langt flere lest oss enn vi hadde forventet, men også den hyggelige responsen vi har fått gir grunn til optimisme og tro på en god framtid.
