– For meg er Kongsvinger ensbetydende med gleder og godhet

– Du kan ta gutten ut av Kongsvinger, men ikke Kongsvinger ut av gutten! Runar Søgaard ble nesten blank i øynene da han fredag var tilbake i barndomsbyen for første gang på over 20 år.

Publisert Sist oppdatert

For Runar Søgaard ble det et spesielt møte med byen han vokste opp i. I forbindelse med utgivelsen av selvbiografien Gud gav oss tio bud – jeg har brutt ni av dem, inviterte Mitt Kongsvinger han «hjem». Og hvilken gjensynsglede vi fikk se der han vandret fra Kirketorget og videre oppover i Øvrebyen.

­– Dette er som å vandre gjennom barndommen og ungdomstiden. Du verden så morsomt, sier han – og peker mot den gamle stallen bak Øvrebyen videregående skole.

– Der hadde Humborstad hester. Jeg er jo en hestegutt, og tilbrakte mye tid i stallen der. Det var spennende å få lov til å være med på å sko hestene. Synd stallen ikke er tatt bedre vare på, kommenterer han.

Når vi ser hvilken kjærlighet han uttrykker om barndomsbyen, er det nesten rart han ikke har vært i Kongsvinger siden bestefaren ble begravet i 1999.

Selv om jeg var den som bodde nærmest Øvrebyen videregående skole, var jeg alltid den som kom sist. Jeg sto som regel og pusset tennene da det ringte inn.

– Jeg har kjørt forbi mange ganger og tenkt at jeg bør stoppe for å besøke Kongsvinger. Det har dessverre ikke skjedd. Men når jeg ser hvilke minner som popper opp som om det skulle vært en popcorn-maskin, så blir det definitivt ikke 20 år til neste gang, slår Runar kontant fast.

Gjennom hele spaserturen prater han på innpust og utpust. Han forteller at han var den nest største ungen som ble født på Kongsvinger sykehus i 1967. Vi får vite at han spilte håndball og fotball for KIL, og at Festningscupen er et godt minne.

I 1986 var han russ, og flyttet etter hvert til Oslo. Runar beskriver oppveksten i Tråstadveien og Glåmlia - og etter hvert i det store huset ved Kirketorget - som fantastisk. Han skulle ønske alle fikk oppleve en barndom- og ungdomstid som det han gjorde.

– Spesielt i huset ved Kirketorget sitter minnene som spikret. Der hadde jeg mange kompiser som var innom. Foreldrene mine var gjestfrie. Selv om jeg var den som bodde nærmest Øvrebyen videregående skole, var jeg alltid den som kom sist. Jeg sto som regel og pusset tennene da det ringte inn, sier han og smiler.

– Men jeg ser nå at det er lagt asfalt utenfor huset «vårt». Det liker jeg ikke. Jeg kunne tenkt meg og kjøpt tilbake huset en gang, og det første jeg skulle gjort da er å fjerne asfalten.

Jeg synes det er så «kul» å oppleve Øvrebyen igjen og se at det meste er tatt vare på. Og Bohem er et fantastisk «mysigt» sted jeg skal besøke neste gang også.

I det vi passerer Frøken Herdahl forteller han at der var han stamkunde og brukte lommepengene på karameller og skoleboller. Vel inne på Kafé Bohem er det tydelig at mange kjenner igjen Runar Søgaard. Noen kommer bort til han og vil snakke. Runar er vennligheten selv, og tar seg tid til alle. Han har en utstråling av de sjeldne, og det er vanskelig ikke å bli bergtatt av sjarmøren.

– Jeg kjenner igjen mange ansikter, men klarer ikke å komme på navnene. En av damene som kom bort til meg, hadde vært brudepike for moren min. En annen fortalte at hun hadde jobbet for faren min.

Rundt kafébordet er det ikke nødvendig å «putte på penger» for å få han til å snakke om Kongsvinger. Noe er omtalt i selvbiografien, andre ting ikke. Men den røde tråden i historiene er morsomme opplevelser og fine minner.

­– Du prater som om du skulle vært ambassadør for Kongsvinger, skyter vi inn.

– Ja, men vet du hva – det kunne jeg virkelig ha vært også. Av hele mitt hjerte. Dagen i dag har vært et flashback, og jeg har vandret inn i oppveksten på nytt. Jeg synes det er så «kul» å oppleve Øvrebyen igjen og se at det meste er tatt vare på. Og Kafé Bohem er et fantastisk «mysigt» sted jeg skal besøke neste gang også.

Det har seg slik at pappa drev et begravelsesbyrå, og fra jeg var 13 år så snek jeg meg ut om natta og kjørte rundt i likbilen hans.

Og han byr selvsagt på seg selv.

– Jeg gjorde veldig mye hyss på Sentralskolen og Tråstad. Jeg likte å diskutere og jeg husker fortsatt at jeg tapte en diskusjon mot ei lærerinne på Tråstad. Da ble jeg så forbannet, at jeg fikk med meg noen kamerater og så løftet vi bilen hennes – en 2CV – oppetter veggen på skolen, sier han og ler.

Når Runar først er inne på hyss og guttestreker, så forteller han at det ikke er mange som har kjørt så mye bil i Kongsvingers gater før fylte 18 år som det han gjorde.

­– Jeg kjørte likbil alene fra jeg var 13 år.

– Fortell!

– Det har seg slik at pappa drev et begravelsesbyrå, og fra jeg var 13 år så snek jeg meg ut om natta og kjørte rundt i likbilen hans. Om vinteren likte jeg spesielt godt å kjøre rally med bilen på Epa-plassen. Jeg husker blant annet at da jeg var 15-16 år så hadde jeg en kjæreste i Oslo, og kjørte alene dit for å hente henne.

– Ble du noen gang oppdaget?

I Kongsvinger er det idyll uansett hvor enn du snur deg. Dette har preget meg gjennom hele livet, og bidratt til den personen jeg er.

­– Vel, pappa satt i styret i KIL, og det gjorde en politimann også. En dag sa han til pappa; «Frank, nå må du snakke med sønnen din. Vi vet at han er ute om natten og kjører bil». Men jeg ble aldri tatt, sier Runar – og smiler av det hele i dag.

Superkjendisen mener det var tiden i Kongsvinger som gjorde han til den trygge personen han er, stinn av selvtillit, utadvendt og full av livsmot.

– For meg er denne byen ensbetydende med glede og godhet. Jeg hadde det utrolig artig sammen med gode venner. Jeg merker at det føles enda sterkere i dag når jeg tenker tilbake på den tiden. Nesten hver helg om sommeren syklet vi til Bæreia, hvor vi grillet, badet og spilte volleyball. Vi var en hel ungdomsgjeng. Samholdet var enormt godt. Jeg hadde en onkel som bodde ved Signernessjøen og bestefars søster hadde et torp på Speismark, hvor jeg også var mye. I Kongsvinger er det idyll uansett hvor enn du snur deg. Dette har preget meg gjennom hele livet, og bidratt til den personen jeg er. Nettopp den balasten er også en viktig årsak til at livet ikke har sporet av. For jeg har vært i miljøet som har vært belastet med narkotika og alkohol, og mye kunne gått galt om jeg ikke hadde begge beina på jorda, erkjenner han.

53-åringen er stor kjendis i Norge, men det kan likevel ikke måle seg med hvordan det er i Sverige.

– Det sies at det er en håndfull kjendiser som omtales kun med fornavn. Jeg er en av dem. Mediene kaller meg bare Runar. Runar og Carola var et begrep, forteller han, og nevner sin tidligere kone – som det er umulig ikke å komme utenom i et intervju.

I 10 år var han gift med Carola Häggkvist. I den første tiden som de var et par, oppholdt Carola seg mye i Kongsvinger.

Det er nok ingen andre norske byer som kan skryte av å ha hatt Carola som innbygger.

­– Da vi forlovet oss, flyttet hun faktisk inn i huset vårt i Øvrebyen. Vi bodde i egen leilighet i hver vår ende av huset. Foreldrene mine var ganske konservative og ville ha det slik. Hun bodde i Kongsvinger to-tre måneder, røper han, og legger til:

– Det er nok ingen andre norske byer som kan skryte av å ha hatt Carola som innbygger.

Selv om de til tider har hatt en ordkrig i media, sier han ikke et vondt ord om sin tidligere ektefelle.

– Jeg tenkte aldri på at hun var Carola. For meg var Carola en jente jeg var forelsket i, sier han.

På vei tilbake til Kirketorget må Runar stoppe for å ta bilde av Øvrebyens lille bibliotek, stativet ved siden av telefonkiosken.

– Jeg må sørge for at også min nye bok havner der. Fantastisk morsomt, sier han – og knipser et bilde som han deler med sine følgere på Instagram.

Like før vi skal avslutte rundturen i Øvrebyen hører vi noen rope «Runaaaaaarrr». Det er Marit Jordamo Lund som har sett han gå forbi vinduet hennes på skolen. «Marit», roper Runar tilbake. De gir hverandre en bamseklem.

– Marit var kjæresten min, sier han før de to mimrer om gamledager og utveksler navn og historier – og blir enige om at de må arrangere en reunion for ungdomsskolen.

– Da kommer jeg, sier Runar bestemt.

En times tid etter at Mitt Kongsvinger hadde takket for spaserturen og intervjuet, var Runar på tråden.

– Jeg vil så gjerne tilbake til Kongsvinger, så på vei hjem var jeg innom butikkene til Norli både i Kongsvinger og Skarnes for å avtale at jeg kommer på boksignering før jul. Da håper jeg mange av mine gode venner fra ungdomstiden dukker opp, sier han.