Jøss, en kommune som ikke sutrer

Publisert

Vi kan notere det som en gladnyhet i disse tider. I Kongsvinger la i dag rådmannen og økonomisjefen fram et forslag til budsjett for politikerne som kunne fått påskriften «det går ikke så verst».

Ett år der halve kommune-Norge roper og skriker på myndighetenes koronahjelp, kan det konstateres at her gåes det litt mer stille i rådhusgangene. Men så har også rådmannen 268 millioner på bok. Det kan gjøre at det dukker opp noen investeringslystene politikere når det nærmer seg jul. Da kan det virke rart at den samme rådmannen maner til sparing og nøkternhet. Han snakker helst om de 60 millionene politikerne vedtok skulle spares i fjor. På intens leting fra de 1250 ansatte i kommunen er det nå levert 38 av de millionene, men at jobben ikke er gjort før en finner de siste 22.

Kommunalt budsjettarbeid gir krav om å tenke litt lenger enn ett år ad gangen. Og det er der de økonomiske ansvarlige får bekymrede rynker i panna ved alle nye gode ideer på hva politikerne måtte ønske seg til jul.

Det viktigste skjæret Kongsvinger må manøvrere seg bort fra er en illevarslende innbygger sammensetning. Beregningene forteller at denne byen de neste fem årene vil få 150 færre barn enn i dag, mens antall eldre over 80 år vil være 170 flere enn i nå (om 10 år vil det være 670 flere pluss 80 enn i dag forteller prognosetallene).

Det forutsetter jo at de fleste av oss klarer å leve så lenge. Men heldigvis har koronapandemien i alle fall ikke endret befolkningsprognosene herover til nå. Derimot har den gode kampen mot smitten kostet penger også her. Kongsvinger regner og håper med at det returneres 14,5 millioner fra Staten av de kostnadene. Men for kommunen handler det om å evne å se både fire og ti år framover, og ikke investere så mye at lånerammene strupes. Det er her alle disse pengene som akkurat nå finnes på bok skal hjelpe til at vi ikke kveles av eldre og pleietrengende.

Nettopp behandlingen av eldre og pleietrengende er kanskje en av de områdene denne kommunen har mest grunn til å være fornøyd med. Det er ikke så mange år siden det jevnlig dukket opp tårevåte lidelseshistorier av eldre og syke som ble skyflet rundt, og tidvis var lottovinnere om de fikk seg en seng i en korridor på et syke-og pleiehjem. Det var en årevis repetisjonsøvelse at det måtte nye bevilgninger til eldreomsorgen. All ære til de som har funnet noen løsninger her. Selvsagt vil det alltid være noen som ikke er fornøyd og har en historie, men i sum er det ingen tvil om at kommunen på dette området har tatt store steg i en god retning.

Jeg merket meg at økonomisjefen i noen sammenheng la fram sitt budsjettforslag og brukte «realistisk budsjett» i sin omtale. Det er fristende å tenke at hun blant sine 160 data-ark noen ganger har følt at det gjennom årene har vært litt urealistiske budsjettplaner i denne byen.

Men skal disse vonde aldersprognosene møtes kun ved å bygge nye senger til alle oss som blir gamle og utgiftstrengende, må det gjøres noe aktivt for å snu trenden. Det skjer ikke ved å klare og finne de pålagte millionene i effektiv drift. Da behøves det i stedet en politisk ledelse som innser at det aller viktigste de kan bedrive er å finne på er å utvikle byen til noe mer attraktivt som gjør at det om noen år skal bo flere enn vi 17800 som har adresse her nå.

Skal det lykkes må legges langt flere offensive tanker på bålet enn den lunkne flammen rådmannen og hans stab har tent på.

Mange vet mye om hva som skal til og jobber under faner av utvikling. Men denne vedfavnen må vi bære ihop. Da kan vi starte med å spørre oss selv hvordan en evner å få det til. De som måtte vurdere å komme flyttende har egentlig alle de samme spørsmålene; Finnes det en jobb her for meg? Finnes det et sted jeg kan bo? Om vi klarte å svare ja på begge spørsmålene vil vi garantert få en kommune som årlig kan lage budsjett uten å jamre over dårlig råd.