Kongsvinger er noen ganger en landsens småby på godt og vondt. Det er ofte små forhold med korte linjer mellom bekjente. Det fører noen ganger til et vanskelig debattklima der noen drar mistanke-kortet i et forsøk på å gjøre seg interessante.
Er det ikke mulig å diskutere utbygging av denne byen uten å grumse det til med dårlige forsøk på å mene at noen har en skjult agenda?
Lenge har det meste handlet om byhotellet. Nå er det framtidas planer for Midtbyen det handler om. Hva som skal og bør gjøres med Midtbyen har egentlig vært på dagsorden i årevis.
Områdene mellom Storgata og sykehuset er og vil være en del av sentrum. Diskusjonen om hva slags sentrum og hvordan det skal se ut var ikke veldig annerledes på 70-tallet enn den som kommer nå. Imens står oppkjøpte eiendommer og forfaller i ulikt tempo, og totalen er et bilde av et sentralt sentrum uten plan og innhold.
Konfliktlinjene i slike diskusjoner går ofte mellom de som vil bevare og de som vil utvikle noe nytt. Bevaringsforkjemperne vil med rette alltid kunne vise til hva som skjedde med Øvrebyen. De har ett godt poeng. Det som stedvis så ut som rene søppelplasser er i dag noen av byenes dyreste boligenheter. All ære til de som så mulighetene og kjempet for å bevare.
Men det finnes også eksempler som viser at motstandere av utbygging ikke vil se muligheter. Det var ikke måte på hvor ille det skulle gå med Vardåsen med et fengsel bygd der. Og Liermoen ville bli rasert om noen fikk lage en golfbane. I dag går motstanderne stille i de dørene.
Den lille småbyen vår har heller ikke så mye penger å bygge ut med. Et fåtalls utbyggere har skapt seg verdier de kan tenke seg å investere i her. Men skal de sette pengene sine i prosjekter må det finnes en lønnsomhet i planene. Alternativet er å la det være eller bruke investeringsmillionene et annet sted. Det er nok av de som vil ha dem.
Det er faktisk ikke forbudt å tjene penger. For noen er det ikke så lett å like at noen gjør det bra. Da er det lettere å slenge ut en antydning om motivet. Det er her åpenheten burde komme inn. Hvor vi på et fritt grunnlag bør delta i meningsutveksling og diskutere hva vi mener vi er tjent med.
Det vi lett burde være enige om er at om denne byen skal utvikle seg så vil det kreve noen forandringer. De endringene kommer ikke av seg selv. Da forblir vi en landsby med overvekt av eldre. Da blir vi et landsens sted uten optimistiske blikk framover. Vi skal selvsagt diskutere hvordan vi vil ha det. Det blir bra om manges meninger blir framført og hørt. Det er heller ikke sikkert utbyggernes krav skal gjelde og vi andre bare skal akseptere det. Men det må være mulig å være fleksibel nok til at kompromisser gjør at vi får til noe.
Så når planleggere har holdt på i år etter år og tegnet Midtbyens framtid, er det bare trist å konstatere at utbyggerne nå ber kommuneplanleggerne å putte alt arbeidet i en skuff.
Noen har ment at noe høyere hus enn 4,5 etasjer skal det ikke bygges i dette bysenteret. Utbyggerne svarer at da går det ikke an å bygge lønnsomt. Så da skal vi la det stå som det står da? Eller skal vi prøve å finne en løsning alle kan leve med?
Det vi lett burde være enige om er at om denne byen skal utvikle seg så vil det kreve noen forandringer
Den beste måten det skjer på er at vi har en åpen diskusjon og at det ikke stilles dulgte antydninger om motivene til de som deltar i den diskusjonen. På Mitt Kongsvingers Facebook-gruppe ble det nylig mer enn antydet at denne avisen har behov for å henge seg på og forsterke utbyggernes klager med henvisning til eierne av avisens medieselskap. Et godt eksempel på å dra nok en mistanke-kort for å grumse til nok en utbyggings-debatt.
Mitt Kongsvinger er til for å gjøre et lite forsøk på å spre optimisme og troen på denne byens framtid. Vi tror det er best om offentligheten blir gjort kjent med meningene alle involverte har. Så kvel ikke diskusjonen med å tillegge andre motiver.
Det er faktisk ikke mange havresekker å dele på. Men bukker til å passe på finnes det mange av.
