Stille i grenseland ved Mitanderfors
Stille i grenseland ved Mitanderfors

«Jul i grenseland»

Publisert Sist oppdatert

For mange blir denne jula ganske annerledes. Vi har begrensninger på hvor mange vi kan feire sammen med og vi har begrensninger på hvor vi kan ferdes. For meg så betyr det at jeg ikke skal feire jul sammen med min far.

Som mange andre i vårt distrikt har jeg familie på svensk side av grensen. Min far har bosatt seg i Arvika og vanligvis feirer vi svensk jul der i løpet av juledagene. I år setter koronaviruset og to lands helt ulike håndteringer av denne krisen en stopper for det.

Svenskene har valgt å holde grensene åpne, Norge har stengt ned. Derfor står jeg en kald dag i desember ved en grenseovergang ved Mitanderfors på Varaldskogen og venter på at min far skal komme kjørende fra Arvika. Her er det ingen skilt eller bommer som sier noe om at grensen er stengt, men av og til dukker det opp soldater fra HV som minner oss om at Norge har andre regler enn söta bror. Skal du inn i Norge er det 10 dagers karantene som gjelder.

I dag er jeg ikke alene på grensen, med meg er min søster, min nevø og min tre år gamle niese, som gleder seg til å treffe bestefar. Mens vi venter, kommer jeg til å tenke på en historie jeg har hørt mange ganger. Nemlig den om da min oldemor Ragna rodde over sjøen Varalden med sine seks barn til Sverige og friheten under krigen. Hun hadde nok gjort denne turen mange ganger tidligere, også under krigen. Vareutvalget i Sverige var større og som grenseboere flest hadde man venner på den andre siden av grensen. Siste tur gikk galt, hun ble tatt av svenske grensemyndigheter. Og hjemme i Norge satt det seks barn og ventet.

Vi også venter der vi står, det er kaldt, men så hører vi lyden av en bil som kommer kjørende. Min tre år gamle niese roper opp i glede: «Bestefar!». Det er han som kommer, han parkerer på sin side av grensen og vi står der og kikker på hverandre, det hele føles litt rart. Det er ingen som passer på oss, det er kun en 5 meter bred grensegate som markerer grensen, men vi skjønner alvoret i at grensa er stengt og holder oss i trygg avstand til Sverige. Hit, men ikke lenger uten karantene.

Min vesle niese på tre år forsøker å løpe frem for å gi sin bestefar en klem. Å fortelle en treåring at man ikke kan gi bestefar en klem er ikke lett. Dessuten vil hun også fortelle at hun nettopp er blitt storesøster. Et nytt barnebarn som min far heller ikke har fått truffet enda, oppkalt etter sin mor Norma.

Min vesle niese på tre år løper frem for å gi sin bestefar en klem. Å fortelle en treåring at man ikke kan gi bestefar en klem er ikke lett.

Norma, min farmor var eldst av de seks barna som ventet på sin mor på norsk side i 1943. Farmor var 16 år gammel og sammen med sin bestemor hadde hun ansvaret for de fem mindre søsknene som ventet på sin mor som satt hektet i Sverige. Deres far Kalmar hadde dødd allerede i 1937, bare 35 år gammel. Ett døgn gikk uten at Ragna dukket opp igjen i Norge. Det var ingen man kunne gå til for å melde mor savnet på vei til Sverige. Det var ensbetydende med lange fengselsstraffer eller det som verre var. Etter nesten tre døgn fikk Ragna reise over grensen tilbake til Norge igjen. Hun krysset over skogen for ikke å bli oppdaget av tyske soldater. Hjemme igjen på Varaldskogen var det helt klart hva de nå måtte gjøre. De måtte over til Sverige alle sammen, denne gangen for å bli. Skulle historien om Ragna på handletur til Sverige bli kjent på bygda kunne det fort gå galt.

Vi som står ved Mitanderfors i dag krysser ikke grensa, vi står der på hver vår side og prater om stort og smått og ser på min vesle niese som kaster snøballer, tilsynelatende helt uten bekymringer for all verdens voksen-problemer. Tankene vandrer og jeg kommer på en sang av Alf Prøysen, En skulle vøri fire år i romjul. Ja, kanskje man skulle vært det, i hvert fall denne jula. Eller kanskje ikke. Dette året har nok satt sine spor hos mange barn, med stengte skoler, avlyste aktiviteter og splittede familier.

Sommeren 1943 rodde min oldemor med sine seks barn over Varalden og inn i Sverige bare noen hundre meter unna der vi står i dag. Der ble de tatt hånd om av svenske myndigheter, de fikk mat, husly, jobb og skolegang. Men det var også tøft. Barn og foreldre fikk ikke nødvendigvis være sammen. Barn ble plassert rundt på ulike skoler og barnehjem. Farmor som var 16 år da hun kom til Sverige ble sendt 40 mil nordover til Hudiksvall for å gå på skole, Resten av familien ble plassert utenfor Stockholm, mor et sted og barna på et norsk-finsk barnehjem like ved.

Etter å ha sparket en stund i snøen, pratet litt og ønsket hverandre god jul setter jeg meg i bilen igjen og reiser tilbake den samme veien jeg kom. Min far reiser mot Arvika og en jul med sin svenske familie. Vi i Norge kan feire med inntil ti av de venner og familie vi har her.

Til neste år blir min farmor 94 år, hun er den eneste gjenlevende av seks søsken. Og den eneste som fortsatt kan fortelle om flukten til Sverige i 1943. Den gang savnet hun besteforeldre og annen familie som var igjen i Norge. Nå savner hun sosial omgang med sine egne barn, barnebarn og oldebarn. Og vi er mange som kommer til å savne noen denne jula.

En ting er i hvert fall sikkert, jeg kommer til å savne min svenske familie denne jula.

Powered by Labrador CMS