Kommentar

Mitt korona-år

2,8 millioner mennesker har mistet livet på grunn av korona til nå. Det utgjør halvparten av Norges befolkning. Det kunne ingen ha forutsett da de første meldingene om smitteutbruddet fra et dyremarked i Kina nådde ut. Ett drøyt år etterpå sitter vi fortsatt og undrer oss når dette engang skal være over. Vi er slitne og lei hele greia nå.

Trøsten må være at det er noen som har hatt det langt verre, samt at det finnes et vaksinelys der framme.

Så langt har de av oss som bor i denne byen sluppet billig unna. Visst har også vi vært plaget av restriksjoner og pålegg, og fått livet på mange områder satt på vent. Men vi bør også minne hverandre på at denne pandemien til nå har hatt langt større konsekvenser for mange andre enn for oss.

Selvsagt skulle jeg ønske at ikke denne påskeferien også skulle ødelegges av koronarestriksjoner. I fjor ga Erna ordre om at vi skulle holde oss unna påskehytta. I år så det bedre ut, før beskjeden kom at vi ikke burde dele hytte med de som bor blant annet i Oslo. Dermed var det bare å reise hjem tidlig for at barn og barnebarn fra hovedstaden skulle få sin fortjente hytteferie.

I stedet for å sutre over et luksus-problem kan det være litt smertelindrende å løfte blikket litt og tenke over de voldsomme konsekvenser dette har for svært mange mennesker. Mange har og har hatt utfordringer som setter antall hyttegjester i et litt annet perspektiv. Med stor familie i et land som Storbritannia har jeg sett at våre norske korona-restriksjoner egentlig er en light-versjon å regne.

En slektning av meg har fått posten levert i garasjen ett år i frykt for brev med smitte.

UK bommet grovt i starten av utbruddet, og det svære landet med 65 millioner innbyggere mistet på mange måter kontrollen. Resultatet ble en nådeløs nedstenging som har vart og vart. Der snakker ingen om å telle gjestene på familiehytta. Ingen har rett og slett kunne besøke hverandre på mange måneder. Folk har lenge nesten ikke kunnet bevege seg. En stund var en time utendørs reglen for alle. Da den første lettelsen kom forleden kunne en få ha besøk av to personer - utendørs i hagen. Jeg har en nær slektning som på et år ha fått posten levert i garasjen, og som ikke har rørt den før ett døgn etterpå i frykt for at postmannen hadde dratt med seg smitte på postkonvoluttene. Ingen synes slikt er så underlig i UK.

I Brasil mistet 91.000 mennesker livet denne langfredagen. Sykehusansatte roper i desperasjon over at de for lengst er sprengt og ikke har kapasitet til å ta i mot de nye syke som strømmer til. Vi har alle tidligere sett bildene fra kaoset som rådet i Italia som ble hardest rammet i Europa i starten.

Dermed blir kanskje ikke dette slitsomme året så dramatisk og ille for oss her i vår lille landsby her inne i skogen? De fleste av oss har faktisk kommet igjennom et underlig år på vår måte. Vi har lært oss å leve med at mye er og må være annerledes. Vårt sosiale liv føles både tomt og satt på vent, og mange drømmer om å kunne gjøre alle de tingene vi gjorde før i livene våre.

Men vi må minne hverandre på at mange har og har hatt det uendelig mye verre enn oss. Nå handler det mest om å holde ut litt til. Det bør vi kunne klare vi som heldigvis bare har hatt fått oppleve korona light.

Powered by Labrador CMS