Jeg er ikke blant dem som har fått kjenne koronasykdom herje med kroppen. Ikke har jeg fått ungdomstiden revet bort, de store planene avlyst eller mistet jobben. Snarere tvert i mot. I løpet av koronaåret fikk jeg min første faste jobb. Likevel mener jeg at det er lov å kjenne etter hvordan mitt eget koronaår er. Om noen uker fyller jeg 24 år, jeg var 22 da pandemien startet. La oss gå over ett år tilbake i tid.
Samme kveld som det ble kjent at koronaviruset var blitt påvist i Norge, var jeg på jobb i VG. Folkehelseinstituttet kalte inn til pressekonferanse. Viruset, som noen måneder tidligere hadde føltes langt unna, var nå her. Det var bare et spørsmål om tid før det spredde seg videre rundt om. Jeg trenger ikke å fortelle dere hvordan det gikk, det er tross alt det samme historiske dramaet vi fortsatt lever i.
Når jeg tenker på mitt koronaår, er det jobben jeg løfter frem. Jeg skriver nyhetssaker om korona og i mangel på et sosialt liv har jeg hatt jobben å gå til. Og det er en jobb hvor jeg får møte mange mennesker, om enn digitalt. Men forskning støtter meg når jeg fint må forklare at livet for meg er mer enn bare jobb. Vitaliteten, livsgleden, er på sitt beste i 20-årene. Da landet stengte ned pakket jeg kofferten og trappet opp på døra hjemme. Etter fire år «ute» for studier og jobb flyttet jeg hjem igjen. Og her har jeg altså stagnert, føler jeg.
Mitt koronaår har føltes ut som noen trykket på pauseknappen. Nå kjenner jeg at noe må skje. Det er nesten det samme hva - så lenge det er koronavennlig, altså.
Jeg har gjort noen forsøk på både større og mindre ting for å oppleve variasjon og muligheter for utvikling. Jeg har gått på koronavennlige boligvisninger. Yogakurset jeg meldte meg på fikk jeg prøvd to ganger før nasjonale retningslinjer satte en stopper. Senest for noen dager siden snakket jeg om at jeg burde lære meg å strikke, og før det har jeg vært innom tanken på både nye språk og instrumenter som kan læres.
Jeg kastet meg på bakebølgen i fjor vår og kjempet om den siste klumpen med fersk gjær i butikkhyllene. Selv om jeg nå lager ganske så gode skolebrød, er det ingen stor personlig utvikling i det.
«Vi mennesker trenger noe å glede oss til» kunne frisøren jeg går til fortelle meg. Hun hadde hørt en podkast med blant annet psykolog Peder Kjøs, om hvordan vi mennesker er på vårt lykkeligste når vi ser frem til noe, ikke nødvendigvis når vi har oppnådd det. Og spesielt ikke etter å at vi har blitt vandt til det, monotonitet fører sjelden til lykkefølelse hos folk flest.
Jeg tror det kan være bra å snakke litt om alt som vi gleder oss til å gjøre når denne perioden er over. Den tiden kommer. I mellomtiden får jeg finne frem strikkepinner og tålmodighet, mens jeg venter på å trykke start på livet igjen. Hvem vet, kanskje kommer jeg ut som en banjo-spillende, yogaelskende utgave (men forhåpentligvis fortsatt i tidlig tjueårene) på den andre siden.
