I over tre år har flere av beboerne i Ole R. Gjemsvei i sentrum forsøkt å få hjelp til å rydde opp i nabolaget. I en privatbolig rett i nærheten av Gjemselund har det som engang var en ryddig hage blitt omgjort til noe som ser mer ut som en søppelplass. En huseier skal ikke få holde på slik i årevis uten andre konsekvenser enn å få tilsendt nye purrebrev fra kommunen. Hvorfor er all kommunal innsats helt annerledes om du skal bygge eller bygge på?
Noen dager med snø har kanskje dempet naboforbannelsen ved Gjemselund noe. Under snøen synes ikke gamle bildekk og annen søppel like mye. Men noen gamle bilvrak og et fjernet gjerde for å gi en ulovlig innkjøring kan selv ikke en god snøvinter skjule. Eieren av tomten ved Shell-stasjonen bryr seg tydeligvis lite.
Det er nå over tre år siden Bente Otterdahl Møller og hennes naboer ba kommunen om hjelp til å få ryddet opp. Kommunen var ikke uenig i at det ikke skal se slik ut midt i sentrum. Brev ble sendt og nye brev ble ikke besvart. Ved bare å gi blaffen kan en tydeligvis nå langt i kommunal saksbehandling.
Da er det annerledes om du skulle ha planer om å bygge et nytt hus eller kanskje skulle finne på å utbedre huset du har. Da er det ikke måte på kommunal iver og handlekraft. Å lese byggesøknader i kommunal forvaltning er som å se en skrekkfilm i sakte kino. Det hagler med lover og brev med forordninger fra de kommunale byggekontorene før du i det hele tatt har fått kjøpt panelbord. Jeg får alt for ofte en tanke om NRKs geniale humorserie "Etaten" da jeg ser kommunal byggebehandling. Det er ikke sikkert komiker Atle Antonsen og medarbeiderne i "Etaten" overspilte så mye i sin humor fra den gang.
Hva med litt større fokus på forfall enn byråkrati-iveren ved alt av nye bygg?
Men hva skyldes at alt dette kommunale byråkratiet som bryr seg om tomtehellinger, husfarger, lysforhold og masse underlige detaljer, ikke synes å bry seg om at huseiere gir blaffen når huset først står der? Det finnes dessverre en rad av misskjøttede eiendommer i denne kommunen. Hus og eiendommer som i årevis har skreket etter vedlikehold og oppussing uten at andre enn frustrerte og oppgitte naboer bryr seg om det.
Kommunen har virkemidler om de brukes. Da Lillehammer skulle OL-forskjønnes på 90-tallet kunne det offentlige gå inn med lovverket under armen å kreve hus malt for å passe inn i det olympiske postkortet som skulle vises fram.
I sentrum av denne byen finnes det en haug av eksempler på at enkelte eiendomsinnehavere har glemt mye mer enn å kjøpe maling. Trivsel i hverdagen er viktig for folk. Stygge hus og søppelplasser i hager bidrar til at vi ikke trives.
For en kommune bør det være viktig å bidra til at dette faktisk gjelder alle.
Så en litt større innsats for å gjøre noe med forfall enn å ha alt fokus på å gjøre nybygging mest mulig byråkratisk og rigid, kan kanskje være en begynnelse?
Å sende strenge purrebrev år etter år er faktisk ikke godt nok.
