Stadig flere finner veien til Norges grønne perle. Veien er rak, bred og god den siste biten til Kongsvinger. Og i starten. Resten står noe tilbake å ønske.Audun Bårdseth
Veien til den grønne perlen
Vil du kjøre raskt og trygt til Kongsvinger, må vi ligge på hornet.
For oss som nettopp har kommet til eller -som i mitt tilfelle, tilbake til Kongsvinger, blir du fort opptatt av veier. Og køer. Og E16.
Det begynner bra etter av avkjøringen fra E6 ved Kløfta. Og det avslutter bra. Innkjøringen til Norges grønne perle, Kongsvinger, er trolsk om kvelden. Festningen svever over bylysene som speiler seg i elva. Det er litt magisk. Før du må tråkke på bremsen til 60-sona før den første rundkjøringen. Der kan det som kjent være lett å gå på en smell, men det er en annen sak.
Hvorfor er ikke Kongsvinger-veien ferdig på midten? Svaret er like langt og tregt som køen og jeg blir fort enig med politikerne om at det er mer konstruktivt å se framover. Det er også et tegn på dårlig samvittighet.
For noe har sviktet. Det kommer jeg fort i tanker om på veien til Kongsvinger. Europaveien er omvendt eksotisk: Den har uvanlig innhold som du ikke vil ha på en transportetappe.
En 40-sone.
Rundkjøringer.
Gårdstun.
Fartshumper.
60- og 70-soner.
Det er farlig, tregt og hindrer vekst i Kongsvinger-regionen. Den sperrer for flere etableringer, forsyninger og jobber. Kort sagt utvikling.
Så langt er jeg og politikerne enige. Men på veien til de nye gatelysene tennes og snora klippes for den gode Kongsvinger-veien er det tjukt av analyser, utredninger, anbefalinger, utspill, innspill og møter. Går det framover?
Joda. Styremøtet i det interkommunale plansamarbeidet mellom fire kommuner (puh) for ny E16 forleden var en milepæl. Det handlet om korridorer, altså hvilken vei den nye veien skal ta herfra til Kløfta. Det skal endelig ut på høring.
Det er ti alternativer. Nei, vent. Elleve.
For styreleder og ordfører i Sør-Odal Knut Hvithammer lanserte en ny kombinasjon som også skal tas i betraktning.
Jeg skal ikke gå gjennom alt, jeg har ærlig talt ikke oversikt. Men det kommer seg. For eksempel er det gjort et godt arbeid med å gjøre informasjonen tilgjengelig gjennom såkalte kart-fortellinger. Det kan folk finne på nett, det er en egen portal for nye E16. Det er bare å trakte seg en potte kaffe og sette i gang.
– Vi kreker framover, sa Hvithammer i styremøtet.
Det stemmer. Fortsetter veiarbeidet i samme takt som hittil, blir det bygget én mil ny vei per seks samferdselsministre. Eller som politikeren sa det: Det går fort, men det er omstendig. Litt som ei 40-sone med fartshumper når du skal rekke flyet.
Uansett hvor veien havner, får det store konsekvenser og utløser konflikter. Selvfølgelig. Ullensaker kommune, for eksempel, synes de har nok vei og for lite grøntområder. De sier nei til all vei som ikke går omtrent der det det allerede går vei. Nabokommunen Nes er ikke enig.
Og. Så. Videre.
Lengst øst sitter vi på vår grønne perle og frustreres. Vår fremste ombudsperson, ordfører Eli Wathne, er diplomat på våre vegne. Og taler for at det er viktig med bredest mulig kunnskapsgrunnlag for den videre prosessen, at hun har stor forståelse for de andre kommunenes innsigelser og krav.
Hvis hun hadde lyst til å slå i bordet, syntes det ikke under styremøtet. Men understreket at det må bli ny vei. Målene må stå fast. Vi skal spare tid, øke sikkerheten og skape utvikling og vekst i regionen. Fjerne fartshumpene, om du vil.
Kombinasjonsløsninger, sier Kongsvinger-diplomaten, er veien videre fra Kløfta og hit. Ikke det aller beste, altså, men det best mulige. For det er politikk nå, når fagfolkene har levert rapportene sine. Og politikk er litt som å kjøre bil i kø; tåle felles misnøye uten å miste farta mot målet.
Nå er det din tur. Fra slutten av januar og åtte uker fram er mulighetsvinduet, som det heter, for den som vil bli hørt. For den som vil ligge på hornet. Ellers kan du vente til folkemøtet på Kongsvinger 21. februar.
Europaveien er omvendt eksotisk: Den har uvanlig innhold som du ikke vil ha.