Sammen om kreften og livet

33 år gammel fikk Tor-Arne Leithe den utenkelige beskjeden. Han hadde blitt henvist til en spesialist, og allerede mens han lå der på undersøkelsesbenken var det klart.

Han hadde kreft.

— Alt falt fra hverandre. Jeg tenkte jo nærmest at jeg var uovervinnelig, ingenting skjer med meg. Å få det slengt midt i fleisen at jeg har kreft. Det stemte liksom ikke, sier han.

Vi møter han tre år senere hjemme på Tråstad. Her bor han sammen med samboer Toni Sjøenden (43).

De har tent lys og spiller musikk, og holder på å lage seg Chai. Lukten av delikate kryddertoner av pepper, kanel, ingefær og kardemomme fyller rommet. Denne dagen i november har vært usannsynlig varm, men nå senker kvelden seg utenfor husets lune vegger.

Tor-Arne, som i dag er 36 år gammel, er utdannet kosmetisk sykepleier med egen hudklinikk. Han jobber også som sykepleier i Holt bofellesskap, og har tidligere jobbet på sykehuset.

— Jeg vet godt hva det kan innebære, beskjeden om at «du har kreft».

Den fornuftige

Etter å ha fått påvist testikkelkreft i februar 2017, ringte han til Toni.

— Vi visste det vel egentlig begge to, at det var en stor mulighet for at det var kreft. Så knakk han sammen over telefonen, minnes Toni.

Dette var en reaksjon han var forberedt på.

— Jeg kjenner han såpass godt. Jeg hadde det klart og tydelig for meg hva vi skulle gjøre videre, hvordan vi skulle håndtere det. Men det er likevel vanskelig, når den som står deg nærmest har det vondt.

Tor-Arne løfter blikket. Han ser bort på Toni, kjæresten gjennom 12 år.

— Du tredde ganske lett inn i rollen som den fornuftige.

— Jeg tenkte vel at «nå må vi ha fokus på det vi får gjort noe med». Kreften får ikke vi gjort noe med, vi må fokusere på alt rundt. Det ble min måte å takle det, sier Toni.

Påsken i isolat

Etter å ha fått kreftdiagnosen, gikk ting fort. Svulsten var over fire og en halv centimeter i diameter. Legene bekymret seg for spredning.

— Jeg fikk en telefon fra sykehuset og beskjeden om at jeg hadde en dag hjemme. Legene anbefalte meg å fryse ned sperm, dette ble gjort på dag to. Dag tre skulle jeg opereres.

En måned etter operasjonen fikk Tor-Arne cellegift.

— I hodet mitt hadde jeg kreft i tre dager: Fra mandagen jeg fikk beskjeden, til torsdagen jeg skulle opereres. Jeg ble ikke syk av kreften, men av cellegiften.

Tor-Arne forteller åpent om hvordan han hadde det psykisk og med svekket imunnforsvar. En periode både han og Toni husker godt er påsken 2017.

Toni, som jobber i kommunens kommunikasjonsavdeling og er lokalpolitiker, var i full jobb mens samboeren var kreftsyk.

Endelig kom påsken, Toni skulle ha fri og de to skulle få litt tid sammen.

— Det var fredag kveld før påskeuka. Du hadde laget middag. Da kom feberen, det bar rett inn på sykehuset og jeg ble liggende i isolat hele påsken, minnes Tor-Arne.

— I denne perioden sov jeg døgnet rundt. Å dusje tok timevis, og når jeg var ferdig i dusjen var det tilbake til å sove igjen. Jeg klarte ingen ting. Jeg husker jeg lå i senga og tenkte at «hvis dette ikke blir bedre, la meg bare få slippe. Toni klarer seg, alt blir bra, men la meg slippe dette».

Sammen om kreften

— Helt fra jeg fikk påvist testikkelkreft, har jeg fått høre at denne krefttypen har 98 prosent sjanse for å overleve. Og med så høy overlevelsesrate, skulle ikke dette være noe å bekymre seg for. I hodet mitt ble det til: «da kan jeg jo ikke reagere sånn, jeg har egentlig ikke noe å klage over». Fokuset mitt ble derfor å komme seg raskest mulig tilbake på jobb, selv om det gikk imot anbefalinger fra fastlege, venner og familie. Jeg gikk tilbake for tidlig, og gikk på en psykisk smell, sier Tor-Arne.

— For meg var det fortsatt krise, selv om overlevelsesraten er god. Det er fortsatt kreft, jeg skulle ikke ha det. Det ble en vanskelig balansegang, og etter hvert fikk jeg angstanfall. Da var Toni der for meg, han holdt rundt meg og stilte meg spørsmål helt til jeg svarte. Jeg måtte sette ord på følelsene, noe som var vondt, men også nødvendig.

— Kreften er noe vi går gjennom sammen. Selv om det er du som er syk, er vi sammen om det, sier Toni.

Tor-Arne fokuserte på å bli frisk. Både han og Toni ser tilbake på denne tiden med stor takknemlighet overfor et støttende nettverk av venner og familie.

Samboerparet minnes også stunder hvor kreften for en liten stund ble litt glemt.

— Det var jo øyeblikk hvor sykdommen ble litt glemt. Det er klart at et kvarter uten å tenke kreft er lenge når man er midt oppi det, for det er jo der i hodet hele tiden, sier Toni.

Det ble ikke påvist spredning hos Tor-Arne. Noen måneder senere fikk han testikkelprotese.

Å leve videre

— I starten var det litt tilvenning til protesen, men etter tre måneder føltes det helt greit og naturlig. Jeg tenker lite på kreften i dag. Men jeg er på etterkontroll to ganger i året, noe jeg skal i sju år til. Rett før en sånn kontroll, går tankene mine tilbake til 2017. Da kommer murene opp igjen, jeg holder pusten, sier Tor-Arne.

— Jeg har ikke vært bekymret for tilbakefall, når det kommer til kreften. Jeg har vært mer bekymret for det mentale. Det er tungt når Tor-Arne har det vondt, sier Toni og legger til:

— Det er klart at det er tøft når det står på. Men det går bedre og bedre for hver dag.

De har valgt en åpenhet rundt sykdommen, og er ikke i tvil om at det var riktig for dem.

— Grunnen til at vi har delt vår opplevelse, blant annet på blogg, i podkast og medier, er for å kunne hjelpe andre. I det siste har jeg innsett at det også er til hjelp for meg, og en del av prosessen med å bearbeidelse.

— Det er ikke greit å stå i noe sånn, og man skal finne en måte å leve videre med det på. Det går ikke an å stryke over 2017.

Samboeren ser bort på han.

— Jeg må si det, Tor-Arne, jeg er stolt av hvordan vi håndterte det.

Livet etter

I slutten av november lanserer Kreftkompasset boka «Hver dag teller - livet etter kreft». Målet med boka er å gi gode råd og innblikk i livet etter en kreftdiagnose.

Det inneholder personlige historier om hvordan livet blir snudd på hodet etter å ha mottatt den tøffe beskjeden om at man har fått kreft. Tor-Arnes historie er med i boka.

Lotta Våde er en av initiativtakerne til Kreftkompasset og boka.

— Det som er så spesielt med Tor-Arne, er at han tør å være åpen om temaer som intimitet og seksualitet. Det er fokus på brystkreft og brystrekonstruksjon etter sykdom, Tor-Arne deler åpenhjertig hvordan det som mann er å fjerne en testikkel, og det å være intim etter kreftsykdom. Det er temaer som det snakkes altfor lite om, sier Våde.

I november har Kreftforeningen informasjonskampanjen «Menn snakk om det» for å skape mer åpenhet rundt sex og kreft.

Saken fortsetter under bildet

Tor-Arne på sin side er helt klar på hvorfor han ønsket å være med på bokprosjektet.

— Her sitter jeg på andre året og snakker åpent om kreftsykdommen min, helt uten å skjemmes. Legene klødde seg jo i hodet når jeg sa at jeg ville ha testikkelprotese. Det er det ikke mange menn som takker ja til. Jeg håper at jeg kan bidra til mer åpenhet blant menn, i tillegg til å understreke viktigheten med å sjekke seg overfor alle.