Ja, til utvikling av Midtbyen

I en leder i Mitt Kongsvinger den 27. mars mener redaktør Taalesen å se «indikasjoner på at sykdommen «nei til alt» får spre seg uforstyrret» i byen, og peker på E16, byutvikling, hotellplaner, Midtbyen, nye boligområder, tømmerterminal og jernbaneutbygging som noen av sykdomstegnene».

Om Midtbyen skriver Taalesen: «Torsdag kveld ble det til slutt et flertallsvedtak i kommunestyret om utbygging av Midtbyen. Det tok fire år med krangling og stadige nye utredningsplaner for å ende opp med en reguleringsplan som ingen egentlig er fornøyde med. Faren er faktisk stor for at store deler av området vil bli liggende urørt i årevis fordi ingen finner lønnsomhet i å bygge ut et område med stor offentlig detaljregulering. Hva er egentlig vitsen med fire års planlegging da? Når også de mest bevaringsivrige gråter over sine tapte slag og rivningsvedtatte hus, må det være lov å spørre om det var verdt det?»

Det korte svaret er ja; alt ligger nå til rette for en god utvikling av Midtbyen.

LES OGSÅ

En alvorlig by-diagnose?

Det største hinderet for utvikling av disse kvartalene i Midtbyen har vært usikkerhet – først og fremst som følge av manglende reguleringsplan, men også på grunn av stadige utspill som har sådd tvil om områdets skjebne. Det startet i 1972 med forslag om å jevne området med jorda for å bygge en gedigen parkeringsplass, fortsatte med forslag om å legge riksvei 210 gjennom bydelen og kulminerte i 2014 med nytt forslag om å rive deler av området til fordel for en midlertidig overflateparkering. Usikkerheten førte til at mange beboere rømte bydelen og de gjenværende satte investeringene på vent. Med den nye reguleringsplanen er usikkerheten over.

Prosessen rundt den nye reguleringsplanen har vært god og et eksempel til etterfølgelse. Det har ikke vært «flere utredningsplaner», men én sammenhengende prosess som startet med at tre arkitektgrupper fikk i oppdrag å vurdere Midtbyen i et byutviklingsperspektiv og komme med forslag til hvordan området bør utvikles fremover. Som et ledd i dette ble det også bestilt en ekstern vurdering av kulturminnene i området slik at arkitektene kunne ha dette med seg i sitt arbeid. Deretter ble medvirkning sikret på forbilledlig vis gjennom arbeidsmøter ledet av Norske arkitekters landsforbund. Her kunne alle delta og komme med innspill. Til slutt ble dette sammenfattet i en overordnet plan av en evalueringsgruppe bestående av byplanleggere, arkitekter, fylkesantikvaren m.fl. Denne danner grunnlaget for områdeplanen som nå foreligger.

Det overordnede målet om å utvikle Midtbyen til en grønn bydel med høy bokvalitet og variert bebyggelse, som samtidig balanseres med bevaring, er med andre ord bredt og faglig forankret. At noen utbyggere ønsker en annen utvikling er kanskje forståelig med tanke på kortsiktig økonomisk gevinst, men neppe i forhold til utviklingstakt, kvalitet og investeringslyst i et lengre perspektiv.

I Kongsvinger har det lenge vært mest lønnsomt å bygge «seniorleiligheter» i sentrum, altså leiligheter tilpasset pensjonisttilværelsen. Det er flott med flere kjøpesterke seniorer i sentrum, men i tillegg til at dette markedet nærmer seg et metningspunkt, er det også bred enighet om å utvikle sentrum til et sted hvor flere grupper ønsker å bo. Da må vi ha større variasjon i boligtypene slik at eksempelvis småbarnsfamilier som ønsker hageflekker og grøntområder i nærheten kan slå seg ned i sentrum.

Den nye reguleringsplanen legger til rette for en slik utvikling, og markedet for slike boliger finnes allerede. Utviklingen og fortettingen kan derfor i prinsippet starte nå. Men utbyggerne ønsker tydeligvis ikke dette. De ønsker i stedet å sitte på tomtene til det er marked for nye boligblokker. Det vil ta tid, og de antyder i sitt siste innspill inntil ti år før oppstart av det første prosjektet. Dermed er blokker og større byggehøyde paradoksalt nok blitt en brems for utviklingen av området.

Et av argumentene som brukes for boligblokker og stor byggehøyde er at marginene er så lave i Kongsvinger. Dette framstår som underlig. Andre steder, slik som i Strandveien på Hamar, bygger en av de samme utbyggerne 2-3 etasjers Townhouses i tre som selges til en pris på ca. kr 50.000 per kvadratmeter. Til sammenligning selges en treroms leilighet i fjerde etasje i den kommende blokka i Glommengata 3 til kr 57.000 pr m2. Og tomteprisen på Hamar er neppe lavere enn i Midtbyen.

Det er riktig at vi og fagmiljøene ønsket bevaringsstatus på noen flere bygninger og historiske elementer i Midtbyen. Vi gleder oss over planen for Fjellgata, men synes det er trist at den nordre delen av kvadraturen på sikt kan bli stående helt uten historiske elementer. I tillegg til å bevare historie og unik arkitektur ville bevaring av Parkveien 19 og 21 løftet opplevelsen og gjort området mer attraktivt. KrF, Pp, V, SV, Rødt, MDG samt tre representanter fra Sp og en fra Ap var enige med oss i dette. Men det manglet likevel fire stemmer i avgjørelsen til Kommunestyret.

Innbyggermedvirkning i reguleringsprosesser ble forøvrig lovbestemt i 2008. Slike demokratiske prosesser er innført for å sikre gode helhetlige og langsiktige løsninger. Som regjeringen selv uttrykker det: «Medvirkning fra innbyggerne er en forutsetning for å få et godt kunnskapsgrunnlag, bedre planløsninger og legitim planlegging.» Ved å få flest mulig perspektiver med inn i prosessene, vil byen bli best mulig for flest mulig. I stedet for å klage over en langdryg planprosess, bør heller kommunen gratuleres med å ha lagt til rette for et faglig bredt anlagt prosjekt med stor grad av innbyggermedvirking. Demokratiet har gjort sin del av jobben. Nå er det bare for utbyggerne å sette i gang.