Reiste jorda rundt i flere år – så gikk Raymond i land på Kongsvinger

– Etter å ha spart opp penger og blitt singel ville jeg leve livet fullt ut og reise jorda rundt, forteller kjøpmannen.

Det er noe han anbefaler alle som tenker det samme å gjøre.

Da Raymond Pakarinen var 32 år og Rema 1000-kjøpmann i Askim, var han lei hverdagslivet. Han hadde drevet butikken der i åtte år. Han leide ut huset og pakket ned det aller mest nødvendige i en ryggsekk.

Så strøk han på dør, og reiste ut i verden. Det skulle vise seg å bli en reise over flere år.

44 land

Hele 44 land fikk besøk av Pakarinen i løpet av tre år og fire måneder. Men han planla lite underveis. Først tok han en buss til Sverige, og tok båten til Estland. Da han kom videre til Litauen, bar det så til Italia. Etter det gikk turen til Thailand.

Slik kan man fortsette nesten i det uendelige. Pakarinen nevner i fleng stedene han har vært. Det var bare ham selv og en ryggsekk, i tillegg til reisefølge som han møtte underveis og reiste videre med.

Hva gjelder språk, snakker han ikke noe mer enn norsk og engelsk. Med tiden har han lært seg å forstå mye spansk. Ute på tur takker han Google Translate for hjelpen.

– Jeg var på et sted til jeg gikk lei, og reiste videre. Ingen forpliktelser. Det å reise var veldig deilig.

Han hadde tenkt til å jobbe, men slik ble det aldri. I stedet brukte han bare penger. Likevel gikk det i flere år. Pakarinen levde ikke akkurat luksuriøst.

– Jeg hadde alt jeg trengte i en ryggsekk, og den var ikke spesielt stor heller. Om jeg husker riktig rommet den ikke mer enn 46 liter, sier Pakarinen.

Pakarinen benyttet ikke bare fly og båt, men også biler og motorsykler. De har han kjøpt et sted, og solgt et annet sted. På den måten har han kommet seg rundt over store distanser, både i Nord-Amerika, Latin-Amerika og Australia. Han har også seilt fra den ene karibiske øya til den andre, ofte på sparket.

Merket for livet

Selv hvor reiseglad Pakarinen er, så var ikke alt like morsomt ute i den store verden. Det høyre kinnbenet hans ble aldri det samme igjen ute på tur. Det ser annerledes ut etter et par operasjoner.

Før han visste ordet av det, ble han nemlig overfalt i Thailand. Da han våknet igjen, lå han på sykehus. Han sier at han ikke husker noe av det i etterkant.

– Det satte en bremser på meg. Nesa var også knekt på fem steder. Skjevheten på det ene kinnet kommer fra denne episoden. Etter 12 dager på sykehus fikk jeg komme ut, og det gikk en måned før jeg beveget meg normalt igjen. Det var mest av alt en uheldig opplevelse.

– Det skumleste var nok det som skjedde i Mexico, fortsetter han.

Truet med pistol

Det glemmer han aldri. En raner presenterte seg, og han hadde pistol. Pakarinen og hans daværende reisefølge hadde tidligere på dagen spist frokost og møtt en kanadier som var kjent i området.

Kanadieren fortalte om en flott plass han visste om utenfor byen, og kom etter senere på dagen. Det var da den maskerte mannen viste seg.

– Sola hadde begynt å gå ned, og vi tenkte at det var på tide å komme seg videre. Alle de lokale hadde reist. Da vi gikk mot kanadierens bil, dukket han opp. Han hadde maske, machete i den ene hånda og pistol i den andre. Han skulle ha alt vi hadde. Jeg frøs helt, forteller Pakarinen.

– Vi tre sto der og spurte oss selv: «Hva skal vi gjøre nå?»

En lang kamp

Den eldre mannen fra Canada som Pakarinen hadde møtt var en sta mann.

– Han sa til meg at pistolen er falsk, og at vi måtte plukke opp steiner å kaste på ham. Jeg var veldig usikker på det, men jeg plukket opp to steiner. Da sto mannen og siktet rett mot hodet mitt. Jeg stivnet av skrekk. Plutselig begynte vi å kaste. Pistolen så jeg ikke noe mer. Kanadieren hadde heldigvis rett.

Et kvarter langt slag med steinkasting gikk over. Mannen hadde fortsatt machete, og Pakarinen ville gi opp. Det ville ikke den kanadiske mannen.

– Jeg tenkte at han bare kunne få det jeg hadde. Det var ikke så mye verdisaker jeg hadde, utenom telefon og et par hundre pesos. Men den gamle mannen begynte å fekte med en klappstol han hadde. Den mot macheten. Til slutt gikk den kanadiske mannen overende. Han ville ha nøklene til bilen, men det fikk han ikke. I stedet knuste han vinduene på bilen. Han passet godt på at vi ikke kom nærmere. Etter ti minutter forsvant han, sier Pakarinen.

Pakarinen og hans venninne kom uskadet fra det, og de kunne ikke unngå å spørre den eldre mannen om hvorfor han nektet å gi seg. Etter hendelsen hadde han også dype kutt, og måtte på sykehus. Svaret var uansett veldig enkelt. Under setet hadde han 4.000 dollar liggende. De pengene forsvant i skogen den kvelden.

Sjeldent alene

Pakarinen var som nevnt ikke alene i Mexico. For det meste var han sammen med andre han fant på veien.

Alta-gutten er vant til å flytte på seg. Det har han også gjort i Norge, og han hatt møtt mange mennesker opp gjennom.

– Men... Er det ikke mange kontakter du også har mistet på veien?

– Jo. Nå har vi Facebook til å holde kontakten, men har jeg vært vant til å flytte i løpet av livet. Jeg har lært at de vennene som er verdt å beholde, de får du beholde. Alle andre forsvinner uansett. Sånn er det bare. Det er nok bare slik det er å vokse opp. Man kan ikke beholde alle, svarer Pakarinen.

Kjøpmannen var sliten da han endelig kom hjem, men alt var likevel verdt det. En dag vil han gjerne ut å reise igjen.

– Tanken er der. Det er mye av verden som gjenstår. Så er det litt surrealistisk å tenke på alt jeg fikk oppleve før korona kom. Det får meg til å føle meg ekstra heldig, sier Pakarinen.

Møte med de døde i Indonesia

Norske høytidsdager ble helt ordinære, men på en annen måte spesielle i løpet av denne tiden. Det å feire 17. mai var ikke akkurat en prioritet. I stedet oppsøkte han andre tradisjoner.

I Indonesia på øya Sulawesi fikk han for eksempel se den lokale tradisjonen hvor folk tar sine døde slektninger opp av graven, tar på dem klær og feirer dem.

– Likene var både voksne og barn. Spedbarn faktisk. For oss er det ekkelt, men når du ser på dem som gjør dette, så ser du at dette er noe som gjør dem glade. Det var en lykkelig tid å ha muligheten til å være med de døde igjen, og minnes dem på den måten. Da ble det ikke ekkelt mer, selv om det fortsatt var rart å se på, sier Pakarinen.

Tok det med ro

Tre år og fire måneder ute var en ting, men tiden mellom jobben i Askim og Kongsvinger var på fire og et halvt år. Da han kom hjem tok han det nemlig med ro en god stund, og ennå var han ikke blakk. Det var uansett et tidsspørsmål før han måtte i jobb igjen.

Pakarinen legger ikke akkurat skjul på at det var ganske tøft å begynne på jobb igjen etter å ha vært fri så lenge. Da han gikk i land på Kongsvinger hadde han hatt mange runder med seg selv, men han endte med det samme han forlot. Forskjellen var bare at det var en ny by.

– Én gang arbeidsgiver, alltid arbeidsgiver. Det å være selvstendig næringsdrivende er en livsstil for meg. Det er godt å være sin egen arbeidsgiver.

Pakarinen kom til byen høsten 2019. Da skulle han pusse opp hus, men jobben kalte før han kom så langt. Fortsatt er ikke alt klart hjemme. Av alle steder han har vært, er Kongsvinger faktisk et av de stedene han kjenner minst.

Det å bli bedre kjent med Kongsvinger får bli neste mål.

– Jeg har egentlig bare vært på jobb siden jeg kom hit. Hvis jeg sier at jeg hadde ti fridager i fjor, er jeg generøs, sier han.

Tips oss om smått og stort i Kongsvinger!

Kontakt oss