Betaler barn i lavinntektsfamilier for høy pris for arbeidslinja?

I familier der foreldrene har svak eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, lever barna i fattigdom da velferdsstatens kontantytelser er under fattigdomsgrensa.

Er det riktig at barn skal betale prisen for at foreldrene faller ut av arbeidslivet?

Under Arendalsuka presenterte professor i samfunnsøkonomi og forsker Mari Rege nytt kunnskapsgrunnlag, ny statistikk og flere dilemma fra regjeringsutnevnt ekspertgruppe om barn i fattige familier. Ferdig rapport kommer i løpet av høsten 2023.

Rege opplyser at forskjellene mellom fattig og rik øker. Ett av ti barn vokser opp i vedvarende lavinntekt i Norge.

Sammenlignet med andre har disse barna dårligere boforhold, mer stress og uforutsigbarhet i hjemmet, et mindre næringsrikt kosthold og de opplever ofte at de ikke har råd til å være med på det som klassekameratene gjør.

Barna gjør det dårligere på skolen, færre fullfører videregående skole og færre lykkes med å komme seg i arbeid som voksne og har lavere lønninger enn andre.

I følge Ryge og ekspertgruppen sees sosiale forskjeller tidlig i barndommen. Barna har i mindre grad viktige grunnleggende ferdigheter for å utnytte læringsmuligheter i skolen. Dette forklares med at foreldrene har mindre emosjonell og kognitiv kapasitet til å gi trygghet, omsorg og støtte.

Foreldre som daglig kjenner på bekymringen for å få hverdagen til å gå rundt, på skammen, ensomheten og kampen for verdighet, har ikke mentalt overskudd og frarøves muligheten for å være tilstede for eget barn (forfatter Kaisa Hansen-Suckow).

Paradokset er at dette er en villet politikk. Det har det vært bred politisk enighet om arbeidslinja, - det skal lønne seg å jobbe.

Det offentlige tjenesteapparatet utfordres da fattigdom ofte går i arv. For å styrke oppvekstsvilkårene for barn i lavinntekt må det tas hensyn til barnas levestandard og til de bakenforliggende årsakene til foreldrenes manglende arbeidsevne. Det må jobbes langsiktig, tverrfaglig og kunnskapsbasert.

Det er viktig å balansere arbeidslinja slik at alle kan delta i samfunnsutviklingen. Å bryte barrierer allerede i barnehage, skole og i fritidsaktiviteter bidrar til å hindre at fattigdom går i arv.

Kompenserende tiltak kan bidra til å skape en forutsigbar og trygg økonomisk base for familier der det ikke er realistisk å oppnå arbeid og selvforsørgelse. Det kan gjøres gjennom målrettede kontantytelser og støtteordninger i tillegg til universelle velferdsordninger.

Barnas grunnleggende rettigheter må være i fokus slik at arbeidslinja ikke blir en fattigdomslinje.

Det er på tide å spørre seg om arbeidslinja alltid er til barnets beste, eller finnes det bedre alternativ?