Levi Henriksen
Levi Henriksen

Kongsvingers egen forfatter Levi Henriksen har lenge vært kjent for sin allsidighet. Denne julen er han ute med en kritikerrost diktsamling.

Han nevnes ofte også som en av landets fremste novelleforfattere. I sin omfattende utgiversamling har han også laget mange essay-utgivelser.

Levi Henriksen skrev denne kjærlighetshyllesten til Glomma, «Se meg som elva» til Glåmdalsmonologene som hadde premiere rett før koronaen, og som mange dermed ikke fikk se. Denne er skrevet med Levis sterke forkjærlighet til byen...


For Levi handler dette mye om Glomma og Kongsvingers bru.

Se meg som elva

Et essay av Levi Henriksen.

Det er en historie jeg har hørt om Mark Twain. Jeg vet ikke om den er sann, for kan man egentlig stole på noe som helst som blir sagt om en mann som visselig uttalte at gjennom overdrivelsen kommer man sannheten nærmest, og som ikke ga ut en eneste bok under sitt eget navn?

Uansett, noe som er helt sant, er at Mark Twain, eller Samuel Langhorne Clemens, som han var døpt, ble født to uker etter at Halleys komet passerte jorda i 1835, og døde i 1910, dagen etter at dette himmellegemet på ny viste seg og visstnok skinte på sitt aller sterkeste. Halleys komet er den mest kjente av de kortperiodiske kometene, og er synlig fra jorden hvert 75–76 år. Twain uttalte selv at siden han ble født under et av kometens besøk, var det bare rett og rimelig at han ville komme til å forlate jorda under det neste.

Noe annet som er helt sant, er at Mark Twain vokste opp i Hannibal, Missouri, staten som ikke mindre enn tre elver renner gjennom. Illinois, Missouri og Mississippi. Og da det nærmet seg slutten på livet hans, ba Twain om å bli støttet ut slik at han kunne se elva en siste gang. Denne historia, som jeg altså ikke kan gå helt god for, sier ikke noe om hvilken elv det var, bare elva, men Mark Twain døde i Connecticut, der er det også plenty med elver, og jeg liker å tro at den siste vannveien han så i sitt liv, var Aspetuck River, som har tatt navnet sitt fra en lokal indianerstamme.

Denne historia har jeg alltid funnet trøst i, for det gjør noe spesielt med et menneske å vokse opp tett på elver. Store elver. Det legger igjen en egen rastløshet, en lengsel, en evig higen etter å søke seg langt ut i verden – eller i hvert fall rundt neste sving. Ingenting gjør deg bedre skikket til å takle avskjeder enn det å stå bom rolig og se noe så vakkert, noe så majestetisk som en diger elv skynde seg bort fra deg.

Selv er jeg vokst opp tett på Glomma, denne mektige floden som deler Kongsvinger i to. Det får meg til å føle meg hjemløs i byer uten elver, der jeg må bøye meg ned mot trikkeskinner, se opp mot kjøreledninger eller sikte langs jernbanespor for å fornemme den samme bevegelsen som Glomma alltid har lagt igjen i meg. Noen ganger, når jeg er i det filosofiske hjørnet, tenker jeg at det må være litt som å være enkemann eller enke. Du tar deg selv i stadig å snakke med en som ikke lenger er der, eller du stopper opp for å vente på at noen skal ta deg igjen, noen som nesten alltid har gått ved din side.

Bestefaren min likte å si at alt han ikke ble, det ble han her. Jeg skjønner godt hva han mener. Det var her – i denne byen – jeg aldri ble ridende politi i Canada. Det var her jeg aldri ble verdens beste skiflyger. Det var her jeg aldri lært meg å spille noe instrument som virkelig kunne berøre medmenneskene mine, ja, bortsett fra litt rudimentær blokkfløyte, som faktisk ved et par anledninger virkelig beveget musikklæreren min. Alle disse årene etterpå er jeg fortsatt usikker på hvordan jeg skal tolke tåresigden som min versjon av «Morgenstemning» la igjen i kunstnerøynene hans. Uansett, det var også her jeg aldri ble en anerkjent poet som evnet å bære hele verden på mine skuldre. Det jeg derimot ble, var en postmann, og det jeg endte opp med å bære, var andre folks bokstaver, andre folks ord, andre folks sorger og andre folks gleder. Ikke misforstå, det er en viktig jobb, og i begynnelsen av karrieren kunne jeg bli smått høy på denne følelsen av å være en levende informasjonskanal og noen ganger nesten utgjøre forskjellen mellom liv og død. Det kan likevel ikke helt matche følelsen av å gå inn på biblioteket og finne sitt eget navn rett nordafor Welhaven og Wildenvey. Det å være et menneske hvis tanker kan være med på å løfte andre, hjelpe dem til å se ting i et nytt perspektiv, og så en sjelden gang gi dem slike små Eureka-øyeblikk der de kan slå hendene sammen og utbryte: Det har jeg aldri tenkt på, men akkurat slik er det.

Da jeg vokste opp, var klassekameratene mine glødende opptatt av fotballspillere. Det har aldri vært min greie. Mark Twain kalte golf for en ødelagt spasertur. Jeg lurer på hva han ville kalt fotball. En slags revejakt for de lavere klasser, kanskje? Det er uansett ikke av gjennombruddspasninger, stikkballer, løpeballer eller langballer man kan lære noe som helst om livet, heller ikke av ufortjente seire, knepne nederlag eller langdryge uavgjorte kamper. Den eneste gangen fotball lærte meg noe om livet, var da Nils Arne Eggen etter et tap sa at «legger man seg flat, så har man lett for å bli liggende».

Det er av andre folks ord, andre folks setninger, andre folks metaforer jeg har funnet ting som er anvendelige for mitt eget liv. Og mens byen krydde av fotballspillere da jeg var gutt, så hadde vi bare én forfatter. Mamma sa at man kunne se det på måten han gikk på. Som alltid hadde mamma rett, og jeg tok til å følge etter forfatteren for kanskje å bli oppfylt av noe av den samme dikteriske ånd. Som en slags litteraturens Espen Askeladd vandret han gjennom gatene. Han kikket oppi søppelkasser og noterte ting i den lille gule notisblokka si. Han plukket opp steiner fra bakken og holdt dem prøvende i hånda, som om han på den måten kunne kjenne selve vekten av livet. Han vandret ned på stasjonen og så på togene som kom – uten selv noen gang stige om bord – og framfor alt så krysset han fram og tilbake over Glomma, og da alltid over gamlebrua, som jeg i yngre, mer reisefattige år pleide å forestille meg var Golden Gate i San Francisco. Og det var kanskje det, likheten med Golden Gate altså, som fikk hjertet mitt til å begynne å dunke en hissig 4/4-takt i brystet da jeg for første gang så forfatteren stoppe midt på brua og gripe tak i rekkverket som om det skulle være gitteret i ei fengselsdør. Jeg hadde nettopp lest at Golden Gate var verdens selvmordsmagnet nummer 1. Det første selvmordet skjedde litt over tre måneder etter at brua åpnet i 1937, og siden den gang har rundt 1600 mennesker fulgt etter.

Men nå, her, midt på Vingerbrua, 35 år, en måned og tre dager etter frigjøringen, kjente jeg alt av målrettet bevegelse forlate meg. A) skulle han hoppe? B) ble han oppfylt av kunstnerisk ånd?

Alternativ A var meget sannsynlig, for var ikke biblioteket fullt av bøker skrevet av forfattere som hadde valgt å ende sine liv fordi de hadde mistet skaperevnen, evnen til å fjetre med ord? Men hvis B): Tenk om jeg forstyrret ham midt i en fantastisk tankerekke?

Jeg ønsket selvfølgelig ikke å bli han som frarøvet verden et nytt mesterverk, et dypsindig epos som kanskje ville få hele menneskeheten til å gispe. For jeg hadde jo lest om Samuel Taylor Coleridge (1772–1834), som midt i skrivingen av sitt dikt om Kubla Khan og Xanadu ble forstyrret av en bekjent og endte opp med å glemme flere av de mest geniale linjene han noen gang hadde klart å hoste opp, og så tilbrakte resten av livet med å være bitter fordi diktet aldri ble så bra som det kunne ha blitt. (Onde tunger hevdet riktignok at all opiumsrøykingen kanskje også kunne ha bidratt til Taylor Coleridges noe mangelfulle husk, men det blir uansett bare flisespikkeri.)

Så, akkurat idet jeg under tvil hadde kommet fram til at et liv tross alt er mer verdt enn et dikt eller en viktig passasje i en bok, og skulle storme fram og rive Kongsvingers fremste åndsmenneske vekk fra rekkverket, løste situasjonen seg av seg selv ved at forfatteren fant fram papir og penn.

Siden den gang har jeg aldri kunnet gå over brua uten å tenke at elva trigger noe hos oss mennesker, noe som skaper historier vi selv mangler ord for å fortelle. Historier som blir til når vi sover og drømmer om andre steder.

Det at jeg stalket Kongsvingers eneste kjente forfatter på 70-tallet, bidro ikke akkurat til at jeg kom noe nærmere å få mitt eget navn ved siden av Welhaven, Wildenvey og etter hvert Wold på biblioteket, men det har i hvert fall gitt meg en dikters ganglag. Jeg husker gjennom gatene som en evig innskutt bisetning, og jeg liker å tro at det er noe med blikket mitt som får dem jeg møter til å tenke på et semikolon: Ja, at det er noe med hele framtoningen min som får folk til å stoppe opp og tenke at nå kommer det.

Kommer hva da? tenker du.

De store tankene vel!

Om det som skjer når han eller hun på den andre siden av kjøkkenbordet smiler til deg om morgenen. Hvor lett hånda til vedkommende føles i din når du sovner om kvelden. Vekten av deg og henne, eller deg og han. Måten kvinnen i ditt liv glatter ut kjolen på, og du bare vet at det betyr adjø. Slike ting. Nære ting. Viktige ting. Det er bare det at så langt har jeg ikke klart å skrive dikt gode nok til at noen forlegger velger å gi dem ut, og jeg tror det er Glommas skyld. Hun distraherer meg og virker på en måte overveldende. Hun vet alltid hva hun vil. Hvor hun skal. Glomma er alltid på vei. Og jeg kommer til å tenke på Ulf Lundell. I sin mest fordrukne periode likte han å si at en avlyst konsert også er en konsert. På samme måte er et dikt som ikke er ferdig, eller kanskje til og med et dikt jeg ikke har begynt å skrive, likevel et dikt. Kanskje et aldeles strålende dikt.

Skriftlig har jeg altså ennå ikke lyktes, og på dager som føles ekstra tunge, lar jeg den subbende lyden skoene mine lager mot de nedslitte plankene i gamlebrua, synge meg levende igjen mens jeg fortsetter å gå som en dikter. Som om jeg er midt i noe. Noe viktig. Noe stort. Noe banebrytende, om enn ikke noe annet enn mine egne tanker. Og jeg er sikkert den eneste postmannen i verden som har blitt kalt inn på teppet til sjefen på grunn av måten jeg går på, ikke fordi jeg var sein eller ikke klarte å levere alle brevene. Nei, utelukkende på grunn av ganglaget.

Jeg hadde vært ansatt i et par måneder da jeg ble ropt inn på hjørnerommet som ble kalt operakjelleren fordi det aldri var noen som snakket i vanlig stemmeleie der.

– Helvete, Wøien, brølte avdelingslederen. – Vi har fått klager på at du går som en pedo. Knipp arslet sammen og rank ryggen. Tenk på at du er en postmann, ingen statist i en zombiefilm.

Jeg gadd ikke å svare, trakk bare på skuldrene. Mulig jeg ikke hadde publisert noe dikt, mulig jeg aldri kom til å publisere noe dikt, i hvert fall ikke mellom to stive permer, jeg ville heller offentliggjøre diktene mine på dovegger enn i lokalavisa, men ganglaget mitt, det skulle uansett avdelingslederen min aldri få. Om jeg ikke var en utgitt dikter, kunne jeg i hvert fall fortsette å gå som en. Og når man tenker etter, er poet og post ganske like ord. Post betyr etter. Det passer i grunnen ganske bra på meg. Han som kom etter de store, eller kanskje han som venter, slash lurer, bak de store.

Men inntil jeg eventuelt blir en publisert poet, fortsetter jeg å gå med kravbrev som faren min alltid kalte regninger, og som han påsto ville klare å finne ham i furuboksen, jeg går i så fall ut fra at han mente poste restante, men ja, jeg går med regninger, ett og annet postkort, men for det meste reklame. Hele tiden mens Glomma fortsetter å være diktet mitt. Glomma har aldri refusert meg. Glomma har aldri lovet noe hun ikke klarer å holde. Og du trenger ikke å ha blitt båret inn på halen av en komet for å føle deg hjemme i den rastløse roen elva gir. Det er dog en stor forskjell på Mark Twain og meg, og nå snakker jeg elver og ikke dikt. Når nummeret mitt kommer opp, vil det ikke holde med elva, altså en hvilken som helst elv. Det må være Glomma. Sjefsdama og jeg en siste gang. Derfor har jeg bare ett ønske om hvordan jeg vil bli husket, hvordan jeg vil dere skal se meg. Ikke ved noe hvitt trekors med en sentimental påskrift om at her hviler en dikter eller noe. Nei. Og i hvert fall ikke med noen steinplate for å tynge meg ned, og noe kvasisymbolikk om hvor vanskelig det er å sette vinger på en stein. Nei, når jeg dør, så grav meg ikke ned, men legg meg i en båt og la Glomma ta meg av sted. Den elva har alltid vært min bibel. Den elva har alltid gitt meg fred. Ingen følelse er bedre – ikke engang kjærligheten – enn å stå midt ute på gamlebrua, nordvendt, og under deg følge strømmen som skyter fart og synger om andre steder med en million inntagende stemmer, men likevel – akkurat idet du har tenkt å gi deg over til bevegelsen – minner den deg om hvor du kommer fra. Det å bo tett på Glomma er å bo i en reise som aldri tar slutt.

Powered by Labrador CMS