Vaktmesteren «Jappe» har gjennom et helt yrkesliv lagt bak mange tunge arbeidsoppgaver på kommunens idrettsanlegg, og blitt et velkjent fjes blant mange i Kongsvinger. Jan Erik Hansen begynte i kommunen tilbake i 1984. Etter to år med park og anlegg, gikk han over til idrettsanlegg.
Etter at han gikk av pensjon viste det seg at Jappe ikke var helt klar for å trekke seg tilbake på permanent basis.
Tilbake på jobb
Isen på Holt ble til med slanger i gamledager. Ofte i bitende kulde, slik Jappe husker det.Foto: Øystein Engh
I høst ringte nemlig kommunen. De trengte noen ekstra hender. Da sa Jappe ja med en gang.
– Da hadde jeg gått hjemme i to år og tre måneder. Jeg hadde fylt 67, og kan jobbe så mye jeg vil igjen.
Jeppe er en gjenganger på Gjemselund, men akkurat nå er det isen på Holtbanen som tar det store fokuset. Det har det også vært tidligere.
– Det var veldig fint å komme inn i miljøet igjen og treffe folk du ikke hadde møtt på noen år. Spesielt Holtbanen har vært hjertebarnet mitt siden jeg begynte, sier Jappe.
I dag er store, dyre maskiner i sving på Holtbanen. Jappe husker godt tiden hvor det ikke var slik.
Annonse
– Her sto vi og sprøytet med slanger de første årene. Da tankbilen kom ble det rent kos, og vi kunne sitte og høre på radio mens vi kjørte.
Å stå ute i ned mot 25 kuldegrader til langt på kvelden med vannslangene, er noe han husker godt. Da byttet man på å varme seg inne i klubbhuset, og stå ute og slite.
– Det var tungvint og gammeldags, men det gikk da det også. Det måtte det bare, og vi var jo ikke vant til noe annet.
– Det gikk fort en måned før isen var klar, men vi hadde i hvert fall ordentlige vintre på 80-tallet. Så isen holdt seg. Nå har temperaturene forandret seg såpass, at det trengs kunstis, sier Jappe.
Alle kaller ham Jappe, inkludert Jappe selv. Han spøker med at det bare er lønningskontoret som vet hva han egentlig heter.
– Selv den gangen jeg var ansatt og signerte kvitteringer etter å ha vært ute og handlet, skrev jeg bare Jappe. Da visste alle hvem det var, sier Jappe.
Også i telefonen er det Jappe som ringer. Jappe går helt tilbake til barneskolen, da klengenavn var en greie blant gutta.
– Jeg tror ikke det er så mange på Gjemselund som vet hele navnet mitt, sier han.
Godt å ikke være sjef
Som pensjonist slipper Jappe også å være leder. Det var han helt fra 1991 til han gikk av med pensjon.
– Telefonen brukte å ringe støtt. Det var alltid noe som måtte ordnes. Det var mange ganger jeg hadde lyst til å kaste telefonen i veggen. Nå er det noen andre som må ta seg av den biten.
Jappes jobb er deltid nå mens kommunen er i prosessen med å ansette ny vaktmester. Men selv etter at en ny medarbeider er på plass vil han gjerne være med litt til, hvis kommunen ønsker det.
– Jeg sover litt lenger om morgenen, og så er jeg ganske flink til å gå opp på Dronningens utsikt. Det bruker jeg som trimtur 2-3 ganger i uka. Jeg får nok begynne med det igjen, men tiden går ganske fort når du er pensjonist også. Det er ikke noe problem, sier Jappe.
Utover det liker han å reise fra Austmarka til Kongsvinger et par ganger i uka. Ofte er det en kaffe på Gjemselund, og kjentfolk er det rundt enhver krok.
– Jeg er blitt kjent med mange i løpet av alle disse årene. Så er det også folk som hilser på meg på gata som jeg ikke husker hvem er, men sannsynligvis er det noen som har sett meg på Gjemselund, sier Jappe.
