Går av etter 40 år på samme sted: – Både gleder og gruer meg til å bli pensjonist

I en alder av 67 er det på tide å trekke inn årene for den som har vært lengst i KOBBL. Det er Harald Furholt som har vært.

For 40 år siden begynte Furholt som kundebehandler i KOBBL. Den gang var det verken datamaskin eller kopieringsmaskin på bruket. Her trivdes han uansett såpass godt, at han like så greit ble resten av arbeidslivet.

– Jeg har gjort mye forskjellig. Fra kundebehandling til megling og tingrettssaker. Jeg er nok poteten her. Det er vel bare det tekniske jeg ikke har vært borte i, sier Furholt.

Godt selskap i mange år

Frasen om at tiden flyr i godt selskap er ganske passende, hva gjelder Furholts arbeid i KOBBL.

– Hva er det som får en til å bli på samme sted i 40 år?

– Den gang var det en veldig trygg arbeidsplass med gode arbeidsvilkår. Så var det mange trivelige medarbeidere. Da ble det bare sånn.

– Så kommer det en tid hvor du stifter familie og har en god arbeidsplass. Da blir du her, oppsummerer Furholt.

I mellomtiden har folk kommet og gått. Det er ingen som er igjen fra den gang Furholt var ung og ny i KOBBL. Den kollegaen han har jobbet lengst med nå har vært her i 16 år.

– Før meg var det en som sluttet etter 38 år. Jeg har hatt en målsetning om å nå milepælen på 40 år, helt til jeg ble ordentlig alderspensjonist på 67 år.

– Men da du var 27; var du en ung, ambisiøs mann som skulle videre da?

– Jeg tror ikke det. Ikke da familie kom inn i bildet. Jeg var ikke han som skulle ut i verden. Men jeg begynte som deltidsbrannmann tilbake i 1990. Der måtte jeg egentlig gå av da jeg var 60, men ettersom jeg hadde fysikken i orden, fikk jeg bli litt til.

Alltid likt å jobbe

Som en fast gjenganger i KOBBL og frivillig i brannvesenet, har Furholt alltid vært glad i å arbeide. Når det nå er under en uke til pensjonstid, er han også innstilt på å ha prosjekter å drive med.

– Jeg har litt «ved-sjuken». Jeg liker å drive med ved, og andre fysiske ting. Jeg liker å trene, og så har jeg en hytte på fjellet. Der har jeg litt å drive med. Nå som datter og svigersønn skal begynne å bygge hus, har jeg også lyst til å bidra, forteller Furholt.

Pensjonskrisen er han ikke redd for å bli innhentet av med det aller første. Furholt har drevet med sykkel, ski, roing, fotball og maraton-løping. Alt lar seg ikke gjøre på samme måte lenger, men de fleste dagene av uka må det fysisk aktivitet til.

– Du kan ikke sette deg ned i godstolen og bare bli der. Jeg må ut. Jeg orker ikke bare å sitte inne, sier Furholt.

Utover det, innrømmer Furholt gjerne at han liker å se sport på tv også.

– Så må jeg nok ut etterpå, når jeg blir inspirert.

Ingen syvende far i huset

Furholt sier han både gleder og gruer til å bli pensjonist, men han vil nødig se seg selv som en syvende far i huset som går igjen på KOBBL.

Da må de ansatte få kastet ham ut, sier han selv. Men det å stikke innom og rydde litt i kjelleren har han lyst til å bidra med, også som pensjonist.

Han kjenner seg fortsatt sprek, 67-åringen. Det er et privilegiet i seg selv når man blir pensjonist. De fire barnebarna skal få mer enn nok av «Moffa» i årene som kommer, men da blir det nok barnebarna som lærer bort de tekniske tingene.

– Jeg har likt å jobbe med mennesker, og jeg har møtt veldig mange forskjellige mennesker. Det er det blitt mindre av med tiden. Nå digitaliseres det mer og mer. Jeg kan litt av det i jobben min, men på kveldstid sitter jeg helst ikke med en PC. Jeg bruker det, men jeg er ikke noen «racer». Det får barnebarna ta seg av. Jeg synes det er morsommere å hogge ved, sier Furholt.