Erika Nissen malt av Erik Werenskiold i 1892.
Erika Nissen malt av Erik Werenskiold i 1892.

Den fabelaktige Erika fra Øvrebyen

Erika Nissen malt av Erik Werenskiold i 1892. (Foto: Nasjonalmuseet)

Kong Oscar var imponert over henne, Rikard Nordraak forlovet med henne, Bjørnstjerne Bjørnson hodestups forelsket mens Agathe Backer Grøndahl hadde henne som inspirasjon. Erika Røring Møinichen Lie fra Kongsvinger var superstjerne på 1800-tallet.

Publisert Sist oppdatert

«De, hvis hjerne og hjerte kun har rom for kunsten blir kanskje større. Jeg har aldri nådd opp til førsteplass. Men selv om mine evner kunne ha ført meg høyere vil jeg ikke beklage meg over at livet og mitt temperament har truffet valget for meg,» sa Erika Lie i 1891. Da var hun anerkjent som en pianist i verdensklasse.

Erika Røring Møinichen Lie ble født på Kongsvinger 17. januar 1845 og vokste opp i gården Svendborg sammen med søsknene Thomasine, Birgitte, Sverre og Ida. Moren Ingeborg fikk anlagt en engelsk hage og huset var fullt av besøkende kunstnere. Om kvelden sang og danset de, og de fire døtrene ble oppdratt slik overklassejenter ble på den tiden. Det innebar blant annet husstell, håndarbeid og musikk. Erika lærte å spille piano både av moren og av storesøsteren

Den fabelaktige Erika Røring Møinichen Lie fra Øvrebyen i Kongsvinger hadde et utrolig liv.
Den fabelaktige Erika Røring Møinichen Lie fra Øvrebyen i Kongsvinger hadde et utrolig liv.

Studerer piano

Den 9. mai 1852 døde faren, Michael Strøm Lie, brått på Rikshospitalet. Erika var bare sju år gammel og søsteren Ida var femten. De ble boende på Kongsvinger, og under denne tiden fikk de ofte besøk av fetter Jonas. I 1853 forlovet hans seg med Thomasine, Erikas eldste søster. Søsteren Birgitte giftet seg etter hvert med Even Soot, mens broren Sverre studerte til å bli ingeniør.

Etter som de eldste søsknene flytter ut er det moren og de to yngste døtrene som holder sammen. I 1859 selger familien Svendborg og flytter til Kristiania, der broren til Ingeborg, Erik Røring Møinichen, er statsråd.

Erika blir senere beskrevet som en jevn, beskjeden og litt innesluttet ung pike med en sterk religiøs legning. Bare 14 år gammel begynner hun å studere piano hos Halvdan Kjerulf, en anerkjent komponist i sin tid.

«Jeg vil spille Chopins fantasi-impromptu på Ole Bulls konsert,» sa hun en dag til Kjerulf.

«Men hvorfor velger De et stykke som De ennå ikke har spilt? I dag er det torsdag og på lørdag er konserten,» svarte han.

«Fordi Ole Bull ba meg om det. Jeg har ikke fortalt ham at jeg aldri har spilt det, og jeg har jo en hel dag å øve på i morgen.»

Møtet med Nordraak

I 1859 reiste 17 år gamle Rikard Nordraak for å studere ved Neue Akademie der Tonkunst under ledelse av Theodor Kullak. I 1861 fikk han selskap av Ida og Erika Lie. Moren hadde arvet 1000 riksdaler som hun investere i de yngste døtrenes utdannelse. Nordraak likte ikke så mange av de andre studentene.

«Lierne synes jeg overmåte godt om, og Kullak har sagt om den ene av dem at hun har talent,» skriver han i et brev.

Ingeborg Lie døde i juni samme år. Hennes bortgang preget de to jentene og førte dem tettere sammen.Nordraak skrev melodier om kvelden og presenterte dem for de unge damene dagen etter. Han forlovet seg med Erika og tilegnet stykket «Scherzo capriccioso» til henne. Selv om forlovelsen ikke varte lenge, satte møtet spor hos begge.

Bjørnstjerne Bjørnson, som var fetteren til Nordraak, kom på besøk til Berlin i 1862. Nordraak tonsatte flere av hans dikt. Høsten 1863 reiste Nordraak hjem til Norge og skrev et brev, adressert til Ida Lie. I margen på konvolutten var det notert ned en melodi skrevet til ett dikt av hans berømte fetter: «Ja vi elsker». Sangen ble urfremført 17. mai året etter.

I mai 1865 reiste Nordraak tilbake til Berlin. På høsten fikk han tuberkulose, og 20. mars 1866 døde han. I ettertid var det Erika som med stor nøyaktighet noterte ned mange av hans melodier og sikret dem for ettertiden.

Flygelsøstrene

Erika og Ida bodde fem år i Berlin. Erika ble etter hvert også lærer ved akademiet, der hun fikk Agathe Backer Grøndahl som elev.

«Frøken Lie er den elskverdigste unge pike jeg har truffet på, hjelper oss overalt, er alltid like munter, gir alltid timer eller øver selv, et kraftig, energisk menneske, hun er så sunn i alle sine meninger, så elskverdig og god, jeg har ennå ingen ulyd funnet hos henne,» skriver Backer.

Nordraak skrev melodier om kvelden og presenterte dem for de unge damene dagen etter. Han ble så fengslet av de to søstrene fra Kongsvinger at han etter hvert forlovet seg med Erika.

«Den sterkeste inspirasjonen er Erika Lie. Blot engang at høre frøken Lie spille er nok til at ærgjerrigheten aldri lar meg i ro, og at jeg aldri kan arbeide nok for den.»

Fra 1870-tallet skulle de to ofte opptre på samme scene. De utfylte hverandre på en utmerket måte og ble kalt «Flygelsøstrene» på folkemunne.

Debut i Berlin

Våren 1866 debuterte Erika endelig i selveste Königliches Schauspielhaus i Berlin. Hun reiste tilbake til Norge for å spille konserter, før hun i 1868 dro til Paris for å studere hos Chopin-eleven Thomas Tellefsen. Det la grunnlaget for hennes fremragende Chopin-tolkninger. I april samme år forteller Aftenposten at Erika Lie oppholder seg i London, der hun blant annet har opptrådd for prinsessen av Wales, kronprinsesse Alexandra, som var gift med senere kong Edward VII.

Erika gjennomfører en serie konserter, og året etter skriver Bergens Tidende: «Såvidt man av dette første bekjentskap kan dømme, står man her overfor et betydelig talent.»

Nå går det unna. I 1870 underviser hun ved Københavns Musikkonservatorium. Samme år ble hun utnevnt som medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i Stockholm. Året etter reiste hun på Europaturné og spilte blant annet i Tyskland, Nederland og Sveits. Hun får ovasjoner i Leipzig, før turen går via Paris til Amsterdam og en festkonsert til ære for kongen av Nederland. Hun var tydelig preget av all reisingen da hun kom tilbake til Norge i 1872.

Giftemål og barn

Erika forlovet seg på denne tiden med doktor Oscar Nissen. Det ble sagt at Ida og Erika var tette som erteris, så tjenestefolket kalte Nissen for «kjæresten til frøknene Lie». Jonas Lie skriver i oktober 1873 til en venn at han frykter Nissen vil at Erika skal slippe kunsten, og mener at hun ikke må ofre kunsten på ekteskapets alter. Han forteller at Fru Thomas Heftye hadde overhørt kong Oscar I uttale at det var «stor skade» om Nissen ikke ville at hun skulde fortsette med pianospillet.

Erika og Oscar giftet seg i 1874 i et storslått bryllup med hundrevis av skuelystne, der studentenes sangforening sang for brudeparet. I september samme år bosatte de seg Kristiania. Jonas Lie skriver i et brev til vennen Bjørnstjerne Bjørnson at både Ida og Erika er blitt langt sunnere, om enn alvorlige i religiøs henseende.

Et liv blant eliten

Fra 1875 til 1882 fikk Erika og Oscar fem barn. I denne perioden trappet Erika naturlig nok ned på konsertvirksomheten, men hun tok på seg læreroppdrag og holdt enkelte konserter. I 1876-1877 gjennomfører hun også sammen med ektemannen en mindre turné i Europa. Hennes årlige aftener med orkester er både en musikalsk og en sosial begivenhet i hovedstaden.

Erika Lie debuterte i selveste Königliches Schauspielhaus i Berlin høsten 1866.
Erika Lie debuterte i selveste Königliches Schauspielhaus i Berlin høsten 1866.

Ekteparet Nissen er en del av kultureliten. Han er anerkjent lege og en pådriver både innen misjon og avholdssak, hun er en verdenkjent pianist. I 1885 kommer Edvard og Nina Grieg på besøk for å spille konsert, og da står Erika først på plakaten – etter komponisten selv. På dette tidspunktet var Grieg helt klart landets fremste på sitt felt. Komponisten Christian Sinding var en annen kjær venn og Erika spilte gjerne hans verker.

Erika ble forlovet med doktor Oscar Nissen. Det ble sagt at Ida og Erika var tette som erteris, så tjenestefolket kalte Nissen for «kjæresten til frøknene Lie».

Politikeren Adam Egede-Nissen forteller om besøk hos sin onkel og tante: «Når jeg var fri om søndagen, gikk jeg tur til Frognerseteren i lag med onkel Oscar, tante Erika, hennes søster tante Ida og barna, eller aketur nedover Korketrekkeren. Etterpå var det alltid middag hos onkel». Det var bestandig slekt og venner på besøk, forteller han: «Om søndagen ble de fleste også til aftens. Da spilte ofte tante Erika vidunderlig for oss, og gjestene bidro til underholdningen. Jeg skylder tante Erika stor takk for hennes godhet mot meg på denne tiden.»

Forholdet til Bjørnson

Allerede i 1869 skrev Bjørnstjerne Bjørnson diktet «Til Erika Lie». Et svulstig epos som slutter med linjen «Den blonde mø fra Glommendalen». I 1871 fortalte Bjørnstjerne Bjørnson sin kone at han har fått telegram «fra Erika og Nissen». I 1889 er Vilhelm Sommerfeldt på besøk hos diktervennen sin på Aulestad. Der er også Ida og Erika på besøk. Søstrene har «sommerpensjon» på gården Reistad sammen med barna til Erika flere år på rad. Egentlig skulle de bare være der én dag, men de ble i følge Sommerfeldt i flere dager. Året etter er Bjørnson på besøk hos Erika og Ida mens Oscar er på tur i Jotunheimen.

Hennes årlige aftener med orkester var både en musikalsk og en sosial begivenhet og en fast institusjon i Kristiania.

«Kjære gode Karoline, rejsen i Erikas muntre selskab var jo rasende morsom,» skriver Bjørnson til sin kone i 1892. Han ønsker også at Erika og Ida skal komme til Aulestad på bursdagen hans. I brev til venninner kaller Karoline Erika for «Dyret». Ekteparet Bjørnson hadde det svært stormfullt til tider og det er tydelig at Bjørnson hadde et nært forhold til Erika. De reiste på turné sammen og i et brev til Erikas søster Thomasine, som aldri ble sendt, skriver Karoline at mannen har fortalt at Erika Nissen elsker ham. Forholdet skapte stort oppstuss og indre strid i familien Bjørnson.

Skilsmissen fra Nissen

I 1890 publiserer den danske forfatteren Herman Joachim Bang en artikkel i bladet «Kjøbenhavn», som bli gjengitt på førstesiden i Dagbladet: «Ti Erika Nissen hører i sannhet til de forreste. Hun er sitt lands folkekjæreste kunstner; om henne flokkes de kyndige og mengden i like uforanderlig hengivenhet. Hun er i ustanselig virke.»

Festspillene i Bergen 1898 (i tilfeldig rekkefølge): Edvard Grieg, Christian Sinding, Johan Halvorsen, Gerhard Schjelderup, Agathe Backer Grøndahl, Iver Paul Fredrik Holter, Thorvald A. Lammers, Nina Grieg, Christian Cappelen, Johan Svendsen, Ole Olsen og Erika Lie Nissen. Foto: Karl Anton Peter Dyrendahl.
Festspillene i Bergen 1898 (i tilfeldig rekkefølge): Edvard Grieg, Christian Sinding, Johan Halvorsen, Gerhard Schjelderup, Agathe Backer Grøndahl, Iver Paul Fredrik Holter, Thorvald A. Lammers, Nina Grieg, Christian Cappelen, Johan Svendsen, Ole Olsen og Erika Lie Nissen. Foto: Karl Anton Peter Dyrendahl.

Han forteller om hennes unike evne til å gripe publikum, hvordan hun har takket nei til tilbud fra utlandet, men også hvor gjestfritt hjemmet til familien Nissen er. Han tegner et bilde av et åpent hjem med stor takhøyde.

I et brev samme år forteller Bjørnson til Karoline at Oscar Nissen har fortalt deres sønn Bjørn at legen ønsker skilsmisse. I 1894 fikk Erika Lie Nissen kunstnerlønn fra staten, som den tiende kunstneren i Norge og den andre kvinnen etter Camilla Collett. Året etter ble hun og mannen enige om å skilles. Han hadde allerede funnet en ny forelskelse i Fernanda Thomesen, som nylig var skilt fra sin mann, og de giftet seg samme år.

Jubileumsintervju

Allerede i 1869 skrev Bjørnstjerne Bjørnson diktet «Til Erika Lie». Et svulstig epos som slutter med tekstlinjen «Den blonde mø fra Glommendalen».

Maleren Christian Krogh intervjuet Erika i Verdens Gang i anledning hennes 50-årsdag. Det var et ledd i en serie kunstnerportretter og Ida var selvfølgelig til stede. Søstrene skulle se Jonas Lie sitt stykke «Lystige Koner», og på veggen hang et portrett av dikteren og storesøster Thomasine malt av nevøen Eyolf Soot.

Erika forteller at hun slettes ikke ville bli kunster, at moren ville se på det som en vanhelligelse, men at Ida hadde gitt henne det nødvendige puffet. Krogh tegner et bilde av en kunstner som ikke liker offentligheten og som lengtet til Norge i årene hun turnerte Europa.

«Jeg lengtet ofte etter å reise hjem og spille her og leve skikkelig. Ofte forekommer det meg som idealet, å bli en gammel kone og sitte stille i en stol,» sier hun.

Det skulle hun aldri oppleve.

I 1894 fikk Erika Lie Nissen kunstnerlønn fra staten, som den tiende kunstneren i Norge og den andre kvinnen etter Camilla Collett. Året etter ble hun og mannen enige om å skilles.

Erika Lie tegnet av Christian Krogh under et intervju i 1895. Hentet fra boken «12 af vore samtidige».
Erika Lie tegnet av Christian Krogh under et intervju i 1895. Hentet fra boken «12 af vore samtidige».

— Jeg lengtet ofte etter å reise hjem og spille her og leve skikkelig. Ofte forekommer det meg som idealet, å bli en gammel kone og sitte stille i en stol, sier hun.

Erika Lie tegnet av Christian Krogh under et intervju i 1895. Hentet fra boken «12 af vore samtidige».

Til døden skiller dere

I april 1897 var Erika tilbake i Kongsvinger og ga en konsert sammen med sin sønn Karl Nissen. Hun var på denne tiden plaget av hodepine og fikk sterke medisiner. Den 27. oktober 1903 døde hun, etter et åtte måneders smertefullt sykeleie. Det var førstesidestoff i avisene.

«Med smerte vil allmenheten herigjennom motta budskapet om at vår ansette og avholdte kunstnerinne i dag kl 2 er avgått ved døden. Det var en hårdnakket lungebetennelse som knekket det allerede tidligere svake legemet, hvor det bodde en så sterkt og fin ånd,» skrev Morgenbladet.

Forfatteren Hulda Garborg skrev: «Det er vemodig å tenkte på. Jeg ser i dag hele tiden for meg Werenskiolds deilige bilde av henne: det bleke ansiktet med nesten oversanselig uttrykk og den røde fløyelskjole foran flygelet. Ja ja – gudskjelov for at hun har vært til». Bildet tilhører Nasjonalgalleriet.

Avisen omtaler henne som «en institusjon i Norge på linje med grunnfjellet»

Begravelsen i Vår Frelsers kirke var fylt til trengsel av flere tusen mennesker, inkludert regjeringsmedlemmer og nasjonalteatrets orkester under ledelse av Edvard Grieg. Sju år senere ble det reist et minnesmerke over henne. Hun ligger like utenfor æreslunden på Vår Frelser gravlund, bare noen metere unna Nordraak og Bjørnson. Ved avdukingen sa Ragna Nielsen: «Erika Nissens gjerning vil alltid leve i Norge. Åndens gjerning dør aldri. Enten menneskene vet og forstår det eller ikke, åndens gjerning meddeles og forplanter seg fra menneskesjel til menneskesjel.»

Kilder

Det gamle Lillehammer: Fortellinger, biografier og litt fra «Den gamle billedbok»

Piano i Norge: «Et uundværligt Instrument», Peter Andreas Kjeldsberg, 1985

Jonas Lie: Oplevelser, med Breve, Illustrationer og Portrætter, Erik Lie, 1908

Jonas Lie: en livsskildring, Erik Lie, 1933

Jonas Lie og hans samtidige : breve i udvalg, 1915

Agathe Backer Grøndahl : komponisten og pianisten, Cecilie Dahm, 1998

Brev i utvalg : 1862-1907. Bind 1: Til norske mottagere, Edvard Grieg

Rikard Nordraak : 1842-1942, Arne van Erpekum Sem, 1942

Kortfattet historisk Oversigt over Musikens Udvikling og nuværende Standpunkt i Norge, J.G. Conradi, 1878

Dr. Oscar Nissen, Gunnar Ousland, 1960

Hedemarkens Amtstidende, 8. juni 1920

Et liv i strid, Adam Egede-Nissen, 1945

Breve til Karoline 1858-1907, Bjørnstjerne Bjørnson, 1957

Minder fra Bjørnson-tiden 1874-1909 : Rom, Aulestad, Larvik, Vilhelm Sommerfelt, 1917

Boken om Karoline: Karolines Bjørnson og Bjørnstjernes Karoline, Øyvind Anker, 1982

En biografi 1880-1910, Aldo Keel, 1999

12 af vore samtidige, Christian Krohg, 1895

Edvard Grieg med venner og uvenner: tegnet og karikert, Harald Herresthal, 1997

Dagbok 1903-1914, Hulda Garborg, 1962

Kongsberg Blad, 2. november 1903

Store Norske Leksikon

Aftenposten, Dagbladet, Hedemarkens Amtstidende og Morgenbladet, diverse utgivelser 1868-1903

Powered by Labrador CMS