Å bevare sykehuset på Lillehammer som akuttsykehus, er en kampsak for Ingunn Trosholmen. – Og det er jeg sikker på at vi skal klare, sier hun.Foto: Pål Sønsteli
Ordfører i OL-byen
– Jeg har tidligere jobbet med fred og dialog i konfliktområder. Da blir det å krangle med opposisjonen småtteri, sier Ingunn Trosholmen, Kongsvinger-jenta som er ordfører i Lillehammer.
OL-byens blide ordfører trådde sine barnesko på Vennersberg. Oppveksten i Kongsvinger formet henne som menneske og dannet grunnlaget for den politikeren hun i dag er blitt.
– Jeg husker at lærerne sa tidlig til meg at jeg burde bli politiker. Men det var i grunnen ikke noe opplagt valg. Jeg var aldri aktiv i ungdomspolitikken. Da jeg flyttet til Lillehammer som 19-åring for å studere, bestemte jeg meg for å finne et parti – et valg jeg skulle ta for livet. Jeg satte meg godt inn i hva de forskjellige partiene sto for, og endte opp med Arbeiderpartiet – det partiet jeg som ung ikke hadde trodd at jeg skulle velge. Gjennom studier fikk jeg ordentlig tro på sosialdemokratiet, forteller Ingunn Trosholmen.
Midt i krevende budsjettforhandlinger har Mitt Kongsvinger fått audiens på ordførerkontoret, som ligger i sjette etasje midt i OL-byens vakre gågate. Her har ordføreren fantastisk utsikt utover Mjøsa og kan rette blikket «hjemover» mot Kongsvinger når hun drømmer seg tilbake til barndommen.
– Faren min bor fortsatt på Kongsvinger, men jeg er dessverre altfor sjeldent på besøk, konstaterer hun.
Ingunn minnes en fantastisk oppvekst i Løvsangervegen på Vennersberg, og beskriver tiden med vennene i nærområdet som fin og spennende.
– Kongsvinger er et fint sted å vokse opp. Jeg husker vi var mange unger på samme alder, og vi var ute hele tiden. Det var alltid noen å leke med, og det var barnevennlig og kort vei til alt, egentlig. Vi slo ball, hoppet strikk og fikk også tid til noen rampestreker.
– Rampestreker?
– Ja, vi var som unger flest, sier hun med et smil.
Annonse
I og med at hun bodde like ved skolen, skjedde det innimellom at hun drøyde med å dra hjemmefra til hun hørte det ringte inn.
– Av og til hendte det at jeg hørte det ringte inn, og da måtte jeg løpe over fotballbanen for ikke å komme for seint. Men jeg er mer strukturert nå, altså, forsikrer Ingunn.
Ungdomstiden fikk hun for øvrig i Gudbrandsdalen etter at hun flyttet dit med moren sin, men Ingunn forsikrer at hun kommer fra Kongsvinger hvis noen spør.
– Det er jo der jeg er født og oppvokst og føler at jeg kommer fra – selv om jeg nå har bodd enda flere år i Lillehammer.
Hun skryter av sin barndomsby, og er imponert over hva regionen har fått til.
– Spesielt at Kongsvinger utnytter skogen og på mange måter er blitt et senter for bioøkonomi, synes jeg er bra. Hvordan de tenker der er jeg imponert over. Med nærhet til Oslo-regionen vil Kongsvinger-regionen være en region i vekst, og det er inspirerende å følge med på, sier hun.
Også strandpromenaden og sentrum får verbal applaus fra Lillehammers ordfører.
– Sentrum er noe helt annet i dag enn hva det var da jeg vokste opp.
Ingunn kan ikke beskyldes for å være en partibroiler. Hun var over 20 år før hun meldte seg inn i partiet, og deretter gikk det raskt fremover og hun havnet i posisjoner.
– Jeg ble mor da jeg var 22 år, og vi flyttet til Øyer. Da ville jeg engasjere meg i lokalsamfunnet og meldte meg inn i Øyer Ap. På det første møtet jeg deltok på, tok jeg opp barnehagedekning og hvor viktig det er for å tiltrekke seg småbarnsfamilier. På møte nummer to var det nominasjon til kommunevalget, noe som endte med at jeg til slutt ble varaordfører, forteller Ingunn, som het Skurdal da hun var gift – men som nå har tatt tilbake pikenavnet.
Etter hvert flyttet hun til Lillehammer og ble direktør ved Nansens Fredssenter. Dette brakte henne nær sagt verden rundt, hvor hun blant annet jobbet med fred og dialog i konfliktfylte områder av verden.
– Det var en ubeskrivelig spennende og krevende periode av livet mitt. Jeg var redd for at alt det jeg fikk se av ondskap i verden skulle sette for dype spor – og jeg valgte til slutt å sette en strek for at det ikke skulle prege meg for mye. Jeg gjorde et aktivt valg og bestemte meg for å konsentrere meg om å være tenåringsmamma, sier hun.
– Hvilken lærdom ga tiden i Nansen Fredssenter deg?
– Å, det er mye. For eksempel å krangle med opposisjonen eller lese sure leserinnlegg fra gretne, gamle gubber, preller liksom av etter dette. Å føre en dialog med partene i Balkan, er litt som å prate med Høyre, ler Ingunn.
– Neida, jeg har en veldig fin tone og god relasjon med opposisjonen, selv om lokalpressen i Lillehammer forsøker å tegne et annet bilde, legger hun til.
Ingunn beskrives som ei dame med bein i nesa, og ikke redd for å ta en debatt. Selv mener hun uenigheter er viktig for å drive samfunnet fremover.
– Vi er nå inne i budsjettforhandlinger, og jeg sa akkurat til varaordføreren min at Fred er ei det beste, men at man noe vil, sier hun – og siterer Bjørnstjerne Bjørnsson.
– Nye synspunkter og uenighet er det som fører oss fremover, understreker hun.
Ingunn beskriver seg som en 24/7-ordfører for Lillehammer. Hun tenker stort sett politikk hele døgnet. Men når hun først skal kople av, ser du henne gjerne vandrende i fjellet, eller med ski på beina.
Nye synspunkter og uenighet er det som fører oss fremover
– Egentlig kommer jeg fra en familie som var aktive og glade i å gå på ski, spesielt faren min gikk mye på ski. Einar Østby er onkelen min, og den i familien som har forsvart familiens ære i OL og VM. Som yngre gikk jeg mye på Speismark, men jeg hadde nesten ikke ski på beina i ungdommen. Etter hvert som jeg ble eldre har jeg funnet tilbake til gleden med å gå langrenn. Når jeg får luftet hodet og samlet tankene, får jeg et bedre perspektiv på ting og løftet blikket på en annen måte, sier hun.
Og så innrømmer Ingunn at hun er bortskjemt. Hun har en samboer som er glad i å lage mat. Ordføreren kommer stort sett hjem til dekket bord.
– Jeg har stelt meg godt der, sier hun og ler hjertelig.