Debattinnlegget gir uttrykk for skribentens holdning.
Spesialrådgiver i kommunikasjon for Frps stortingsgruppe.
Tidligere statssekretær ved Statsministerens kontor.
Tidligere seniorrådgiver hos Kruse Larsen.
Svært aktiv KIL- og Kongsvinger-patriot.
edI dag er det 27 år siden det største øyeblikket i KILs historie. Skogens helter trampet taktfast inn på mektige Stadio Delle Alpi i Torino, til bortekamp i UEFA-cupen mot selveste Juventus. Siden den tid har det vært langt mellom oppturene, men desto kortere mellom bunnløs sorg og irritasjon.
Jeg var en av kanskje 100 tilreisende Kongsvinger-fans som sto nederst på langsiden på Juventus sin hjemmebane, og fikk overvære de 90 minuttene Vidar Sanderud, Erik Holtan og Dag Riisnæs skulle gjøre opp med superstjerner som Julio Cesar, Roberto Baggio, Andreas Möller og Antonio Conte i deres fryktede lekegrind.
Med 1-1 fra hjemmekampen på Ullevaal var den italienske storheten smårystet. Det var heller ingen overbevisende prestasjon da Fabrizio Ravanelli satte inn 2-0 i den italienske bilhovedstaden. Det var ikke akkurat Ferrari mot Fiat vi var vitne til.
Selv med 2-0 tap i kofferten som ble sjekket inn før hjemreise, kunne alle dra tilbake til Kongsvinger med hevet hode. Vi hadde banet vei for norsk fotball, og fremtiden til KIL så lys ut.
Siden den tid har det stort sett gått nedover med klubben vår. Med noen få unntak som snarvisitten i Tippeligaen i 2010, og cupfinalen i 2016, selvfølgelig.
Ting tyder på at 2020 blir nok et mørkt kapittel i KILs historie.
Nå er jeg - unnskyld språket - dritlei nedturer med KIL, og så sultefôret på fotballsuksess at jeg mener det er på tide å legge klubben ut for salg. Jeg vil ha noen som kan ta oss tilbake til det gode selskap.
Det er på tide at noen ringer Red Bull-konsernet i Østerrike og gir dem et tilbud. Gi meg FC Red Bull Kongsvinger!
Annonse
Energidrikk-konsernet har vist at de bryr seg om fotball, og filosofien er å utvikle unge spillere. De kjøper billig og selger dyrt.
Ja vel, så bruker de fotballen for å styrke sin egen merkevare. Og ja, tyske fotballfans og politisk korrekte fotballeksperter verden over hater dem. Men hvem bryr seg. KIL har da aldri tatt mål av seg til å være fotballens Gandhi.
Verden over har Red Bull satset på fotball. Konsernet har sprøytet inn enorme summer i klubber i land som Østerrike, Tyskland, USA og Brasil.
Salzburg, den tidligere klubben til Erling Braut Haaland, vaket rundt i tysk breddefotball (5. divisjon) da de røde oksene banket på klubbdøra og kastet en stor sekk med penger over dørstokken. I fjor ble klubben nummer 3 i en av verdens beste ligaer. I år spiller de Champions League.
KIL har satt seg som mål å være blant de 20 beste klubbene i Norge. Alle som kan google OBOS-tabellen ser at vi er mange lange Berstad-innkast unna det målet. Jeg har hørt KIL si det at vi skal pendle mellom Eliteserien og OBOS-ligaen. Veien frem dit føles forferdelig lang.
Ingen skal stille spørsmålstegn ved om styret, KILs ledelse og spillerne vil dit. Det vil de. Det er ikke det dette handler om. Men om tiden er over for at små klubber med begrensede ressurser kan gjøre suksess på dugnad, luft og lokal kjærlighet.
Pengegaloppen i norsk fotball er en utfordring for en liten klubb som KIL. Skal vi igjen befeste oss i toppen av norsk fotball holder det ikke at markedsbudsjettet i KIL sneier takmalingen på Gjemselund. Vi må nå toppen av Holtbergmasta!
Det er ikke bare gjort i en håndvending i en by med godt under 20.000 innbyggere, der små og mellomstore bedrifter bidrar så godt de kan.
Skal KIL igjen bli en klubb som triller ball med de store, tror jeg ikke dugnadsånd og lokal kjærlighet er nok. Det må kapital inn. Den tror jeg ikke finnes lokalt.
Jeg vil heller at se et laget mitt i toppen av norsk fotball med to red bull-okser på drakta, enn et lag som reise på bortekamp til Grorud, Raufoss og Brattvåg.
