Et glimt av klasse

Det var ikke så spesielt i forkant som alle skulle ha det til.

Det var heller ikke så deilig i ettertid som man sikkert skulle tro.

Jeg burde kanskje følt en ekstra glede over å slå gamle kollegaer og venner, men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke noe å hevne, jeg trengte ingen revansje. Da jeg takket Martin og Jokke for kampen smilte de tappert, men jeg så smerten i øynene deres. En smerte vi tidligere har delt. En smerte vi sammen har kommet oss gjennom. Jeg sa ingen ting, ga dem bare en klem og lot dem gå. To av de beste. To av de aller fineste.

Adrian ville verken prate eller klemme. Min sønn og mitt lynne. Stakkars gutt.

Da jeg så han riste på hodet og gå slukøret i garderoben følte jeg en merkelig blanding av medfølelse og glede. Ingen ekstase.

Man blir ikke ekstatisk av å slå sitt eget barn.

Men ikke misforstå; jeg var veldig glad for poengene. Jeg ville ofret lillefingeren for seieren. En seier som var fullt fortjent. For vi var bedre. Og vi hadde Eric Taylor. Vår lille Eric fikk ballen på egen halvdel og så ikke helt ut til å vite hva han skulle gjøre. Så han begynte å løpe. Han smatt unna den første. Så en til. Før Mjøndalen forstod alvoret hadde han allerede opparbeidet seg et godt turtall og var ustoppelig. Han etterlot en brun sprellende på ryggen, en på ræva og et par i pølseboden. Plutselig var han inne i 16 meteren og plasserte like godt ballen bort i hjørnet med en kjærlig touch. Det så lett ut, men sannheten er at ingen andre kunne gjort det bedre akkurat da. Det var et glimt av klasse. En scoring så vakker at den nok fikk Maradona til å nikke anerkjennende i graven.

KBK stod med null poeng og null scorede mål før vi kom dem til unnsetning. Vi skjenket dem initiativet, ballen og helvetes mange frispark. Noe som resulterte i to scoringer til Kristiansund. Ingen til Kongsvinger.

Det har vært tunge borteturer så langt; vi har fått mer enn nok av altfor lite. Bortsett fra nye erfaringer med naturkreftene på Vestlandet. I Kristiansund var vindkastene så kraftige at Biffens røykepause holdt på å ende i velt og saltomortale, omtrent som da Solan Gundersen gikk kast i kast etter et ublidt møte med Emanuel Desperados.

Hødd har fått en fin start på sesongen. Det nyopprykkede laget har (over)rasket med seg fem poeng og ligger på 6. plass. De forsvarer seg dypt, kaster langt og selger seg dyrt. Ingen har klart å slå dem, ingen har klart å trenge gjennom. De har to unge trenere som har funnet sin stil, de tør å stå i det og gir faen i hva andre måtte mene. Jeg hyller det - akkurat nå. Så gjenstår det å se hvordan jeg ser på det når pannen er sår og vond etter 2 x 45 med stanging mot en blå vegg.

Dette kan fort bli en tett kamp, med frustrasjon, smerte og sinne.

Men det kan også hende vi klarer å bryte dem ned. At vi skaper sjanser og scorer mål.

Det kan virke vanskelig.

Men man vet aldri i fotball.