Julefest blant diktere og adelige

For et storslått syn å se rekker av pelskledde sleder mellom storgårdene i Solør, Vinger og Odalen under julehelgene på midten av 1800-tallet. To sorte hester i front, og over egnen lyder klangen av bjellene, mens livtjeneren står bakerst på sleden og roper ut sine kommandoer. Denne kvelden skulle de til det rosa slottet.

«Det skjønne slottslignende Skinnarbøl lå på en dominerende høyde som skrånet mot Vingersjøen. Det var vid utsikt til et storskjønt landskap, med Kongsvinger festning som hevet seg i bakgrunnen som en ørn på sin fjelltopp,» skriver Fredrik Grønvold tidlig på 1900-tallet. Han var nevø av Johanne Grønvold, eller Hanna blant venner, som var husfrue og gift med pastor og godseier Mentz Rynning.

Hans far, kongelig prokurator og senere krigskommisær Ludvig Rynning, kjøpte Skinnarbøl i 1803 og fikk raskt satt i stand sagbruket tilhørende gården, og bygget opp eiendommen i tiårene som kom. Det var sønnen Mentz som ferdigstilte hovedbygningen, som vi i dag kjenner som det rosa slottet ved Vingersjøen.

Ball for 200 personer

Mentz var pastor etter å ha lært av sin onkel som var sogneprest, men han ville ikke bli geistlig som mange andre i slekten, han ville bli godseier. I tillegg til store skogeiendommer og tilhørende sagbruk hadde han kyr, sauer, hester og dyrket både korn og etter hvert poteter på de langstrakte sørvendte jordene. Han var også ordfører i Vinger i flere perioder.

Nyttårsaften 1849 ble Skinnarbøl-slottet innviet med ball for 200 personer. Vi kan bare forestille oss hvor storslått det må ha vært å komme inn i stuene med tente lys og bugnende fat med mat og drikke, etterfulgt av dans til levende musikk i den enorme festsalen, som var inspirert av slottet i Oslo. Her var det strålende lys fra lysekroner og lampetter og en egen balustrade der musikerne spilte opp toner av Strauss og Mozart. Og festlighetene skulle bli mer overdådige etter hvert. I 1857 bestemte Stortinget seg for å bygge jernbane til Kongsvinger og tømmerprisene skøyt i været. Det var dekket for en lokal jappetid.

Romjulen på 1860-tallet

På 1860-tallet fikk Mentz Rynning bygget et gassverk på Skinnarbøl, muligens det første slike på et gods her til lands. I tillegg til alle driftsbygninger ble gassen benyttet på kjeglebanen og i drivhusene. Blant gjestene som kunne oppleve dette moderne vidunderet var rittmester Carsten Anker, søstrene Erika, Ida og Thomasine Lie og sistnevntes mann Jonas, kommandant Fredrik Werenskiold med familie og en rekke andre lokale og nasjonale offiserer, embedsmenn og godseiere, samt svenske adelige som Baron Vegesack

Juledagen begynte med at tjenestepikene serverte havregrøt med tykk fløte eller kaffe og kaker på sengen. Når du stod opp var det alltids frokost å få, og gårdsfullmektig Ingebret Ingebretsen serverte sterk kaffe til grovt brød, sildesalat, sylte og kjøttpølse. Husfruen var som oftest til stede; pølsen var hennes spesialitet.

Festlighetene varte i ukevis. Hvis gjestene ikke var ute på storgårdene var de like gjerne i ett av de herskapelige husene i Leiren oppunder festningen, er familier som Rynning, Engelhart, Gjems og Werenskiold holdt til.

Store måltider

Ute lå snøen tykk, men du kunne slappe av med en bok og noen trekk av pipen i biblioteket, eller kanskje en runde biljard. Isen på Vingersjøen var fin til skøyter, eller du kunne spenne på deg skiene og gå innover i skogen eller ake kjelke nedover jordene.

Det viktigste var at du var på plass og ferdig skiftet til klokken 4 aften, da middagen ble servert. Typiske retter for tiden av suppe, vol-au-vent, posteier, fiskeretter, fugl og kjøtt av ulike slag. En middag hadde gjerne åtte og ti retter, og på Skinnarbøl avsluttet de gjerne med jordbær og til slutt hjemmelaget grovbrød, fløtesmør, cheddar laget på gården og sherry. Vertskapet var også kjent for sin utmerkede Toddy-Cognac. Vinene kom fra Frankrike og Tyskland og var av beste merke.

Den enorme rikdommen må ha gjort inntrykk på tjenestefolket. På 1860-tallet var det 26 husmannsplasser underlagt Skinnarbøl og ved folketellingen i 1865 bodde det i tillegg til ekteparet Rynning og deres fire barn Ludvig, Lorentzo, Jens og Lilla også 14 tjenere og fire barn tilhørende gartneren og hans kone. De feiret neppe en like storslagen jul som godseieren og hans kone. Mentz var kjent som en streng arbeidsgiver som visste hvilken klasse han tilhørte.

Skrytepaven Ole Bull

«Jeg husker ikke årstallet, men det var ved juletider at Ole Bull besøkte Skinnarbøl et år mens jeg var gjest der,» forteller Grønvold i sin krønike.

Mentz og Hanna var ikke glad i overdreven drikking, og de trakk seg gjerne tidlig tilbake. Neste generasjon med sønnen Lorentzo i spissen var ikke så nøye på det.

«Om aftenen flyttet ungdommen og Bull med toddy-bordet og pipene inn på biblioteket og slo seg ned der til langt utpå natten. Bull berørte aldri kunstnertriumfenes, nei: det var om kavaleren Ole Bull, om den sterke mann og de mange erobringer og styrkeprøver han snakket.»

Den store fiolinisten skrøyt rett og slett hemningsløst av sin manndom til ungdommen, som sikkert satt interessert og hørte på hans ildfulle beretninger. Kanskje sjarmerte han en av de unge damene også. I alle fall inviterte Bull dem til å kjenne på musklene hans. Blant de mange historiene han fortalte var en om studietiden i London, da han måtte redde sin romkamerat Frantz Liszt fra et horehus. Det var neppe en historie som vertskapet selv ville satt pris på.

Hysj, Bjørnstjerne leser

Romjulen 1867 var Bjørnstjerne Bjørnson på besøk hos sin studiekamerat Jonas Lie, som da bodde i Storgata. Han trengte litt landsens luft og Kongsvinger kjente han godt.

«Jeg er ikke blevet det mindste mere frisk her oppe. Luften er saa voldsom, jeg er lige nervøs. Jeg har maaske ogsaa arbejdet formeget. Aftener maa jeg ved siden af et slag kort læse eller fortælle,» skriver dikteren i et brev til sin kone.

Han er invitert til Skinnarbøl og leser fra «Maria Stuart, som han har jobbet med hos familien Lie. Bjørnson leser med stor innlevelse og spilte de forskjellige rollene med forskjellige stemmer.

Det var vanlig å sette opp skuespill i romjulen, og på Skinnarbøl ble det satt opp komedier i ballsalen. Blant skuespillerne var Thomasine og Jonas Lie. Det ble også gjettet gåter og selvfølgelig spilt og sunget rundt skinnet fra peisen. Bjørnson var for øvrig svært forelsket i pianisten Erika Lie og skrev et eget dikt til henne noen år senere, til Karoline sin store fortvilelse.

En epoke tar slutt

Erik Lie, sønnen til Jonas og Thomasine, beskriver juleselskapene på denne tiden som en svimmel rus. Hos godseier Jon Bredesen på Odals Værk var det store kortlag der både gård og grunn ble vunnet og tapt, og tjenerne reiste rundt og hentet gjestene i hest og slede. Festlighetene varte i mange uker, men det hele tok slutt på 13. dag jul. Gjestene sang da rungende «Og skjænker i Boller, i Kander og Kruus, la jula gaa ut med et glædeligt Ruus! Jula gaar, og saa vi faar, igjen det gamle gnage!».

På slutten av 1860-tallet traff den opplandske krise Sør-Hedmark. Mange gikk konkurs, inkludert Jonas Lie. I 1882 døde Mentz Rynning etter mange års sykdom og det var slutt på de legendariske selskapelighetene. Lorentzo Rynning overtok, men måtte selge etter noen få år. Enkefruen flyttet til Holt og hun døde brått i 1890. To år senere flyttet Dronning Sophie inn med sitt hoff for sommeren, og hun skulle tilbringe elleve somre der, men det er en annen historie.