Ingen selvfølge at Lars Thyholdt skulle få oppleve julen 2020

Det var på ingen måte opplagt at bergenseren Lars Thyholdt for snart 40 år siden skulle flytte til de dype skoger og finne seg så godt til rette at han slo rot her. Nei, som nyutdannet lærer i 1981 viste det seg at Kongsvinger var omtrent den eneste plassen det var mulig å få jobb. Og takk for det, får vi som bor i Kongsvinger si. Den godeste Lars Thyholdt er nemlig blitt en av byens fremste kulturpersonligheter, og har gledet flere generasjoner både som nissefar, trubadur og tekstforfatter.

– Jeg husker jeg tenkte hvor i himmelens navn er Kongsvinger i Norge? Jeg sjekket kartet, og fant ut at det var nesten i Sverige. Det var vel omtrent det eneste jeg visste da jeg flyttet hit i 1981, sier han med et smil.

63-åringen er på ingen måte med på å forsterke fordommene mange har om bergensere. Han fremstår verken som høylytt, selvgod eller stor Bergen-patriot.

– Som bergenser fant jeg meg egentlig aldri helt til rette i Bergen. Jeg hadde tre år i Tromsø, som var en fantastisk morsom tid. Det var kulturell blomstringstid i Tromsø på den tiden, og det var ikke noe offer å flytte fra Bergen etter tre flotte år i Tromsø, forteller han.

– Tiden jeg savner mest i Bergen er våren. Jeg kjenner meg igjen i Edvard Griegs hyllest til den årstiden.

I en leilighet i fjerde etasje på Vennersberg hadde han utsikt mot Holtberget da han flyttet til Kongsvinger.

– Jeg tittet ut av vinduet og så mot Holtberget. Tenk at det går an å se så langt, tenkte jeg. Jeg som kom fra byen mellom de sju fjell var imponert over utsikten fra leiligheten min i Kongsvinger, sier Lars – og humrer av det i dag.

Og nettopp humre er han flink til å få andre til å gjøre. Han har ordet i sin makt, uansett om det er snakk om å skrive manus til Festningsspillet, vandringsspill, revytekster eller sangtekster. Ofte er det tekster som får folk til å trekke på smilebåndet eller bryte ut i latter.

Han har heldigvis evnen til å se det komiske selv i de alvorligste ting. I hans tøffe perioder har det nærmest vært som selvmedisinering å regne. Som en mester på ordspill, kan det komme mye morsomt ut av disse tunge periodene, noe låten Koloskopi er et strålende eksempel på.

– Jeg hentet inspirasjon til teksten da jeg fikk kreft for andre gang i 2015. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg kan sitte her og puste og drive med det jeg vil, konstaterer Lars, som har blitt truffet av livets knyttneveslag flere ganger enn de fleste av oss. To kreftdiagnoser og et hjerteinfarkt med påfølgende hjerteoperasjon er ikke akkurat småtteri.

Det er blitt oss fortalt at Lars har fått operert inn så mange stenter at han har mer bruk for en rørlegger enn en fastlege.

– He he, det er nok ikke helt riktig. Legen som opererte meg sa jeg kunne velge mellom 6-7 stenter eller bypass. Jeg valgte det siste, forteller Lars, som etter behandling og eget treningsopplegg på LHL-sykehuset Gardermoen er blitt en mindre utgave av seg selv.

– Jeg går mye og har funnet et treningsopplegg som passer for meg. Jeg er noen kilo lettere enn hva jeg var før jeg fikk hjerteinfarkt, konstaterer han.

Det er en klisjé, men når du har hatt en fot i graven og den andre på et bananskall, så setter du ekstra stor pris på livet etter å ha vunnet kampen mot sykdom.

– Jeg tar ikke like lett på ting lengre – og det er på godt og vondt, sier Lars, som ble rammet av kreft første gang i 1989. Det var en brutal reise.

– Jeg måtte gjennom datidens cellegift, og det var tøffe greier. Heldigvis ble kreften oppdaget raskt og jeg ble sendt videre. Allerede samme kveld ble jeg operert. Men jeg ble skallet og mistet skjegget av cellegiftbehandlingen, og jeg minnet ikke mye om nissefar da, forteller han.

I 2015 smalt det igjen. En annen type kreft hadde angrepet kroppen hans.

– Da var det nyere og moderne medisiner som gjaldt. Jeg var gjennom kikkhullskirurgi og et halvt år med cellegift. Og jeg må få lov til å si at maken til folk som jobber på kreftavdelingen ved sykehuset i Kongsvinger skal du lete lenge etter. Jeg var selvfølgelig glad for å være ferdig med behandlingen, men savnet folkene der, understreker han.

Alt var bra i fire år, før han i fjor ble rammet av et alvorlig hjerteinfarkt. Men også dette sto han av, etter en hjerteoperasjon.

– Noen sa til meg at jeg er som katta, og har seks liv igjen nå. Og det er nesten sånn jeg føler det også, sier Lars ettertenksom.

Han innrømmer at han etter sine tre alvorlige sykdomshistorier reflekterer over livet på en annen måte enn tidligere.

– Man blir ekstra glad i livet når en skjønner at en er ferdig med behandlingene og vil klare seg. Så kommer hverdagen og man tenker ikke like mye over det. Men så tar jeg meg i hvor heldig jeg er når jeg for eksempel sitter med et vinglass i hånda og titter utover Glomma. Jeg er blitt mer opptatt av å leve i nuet, og tror at det gjør man lurest i, sier han. Lars siterer Hans Børlis dikt Du lever, og innrømmer at han kjenner seg igjen i ordene til skogens dikter.

– Jeg er blitt slik at jeg tenker "who cares" når det dukker opp problemer, legger han til.

I mange år var Lars et kjent «radiotryne». Stemmen hans var så kjent at han ble gjenkjent i butikker.

– Da folk hørte jeg prate med de i kassen, så hendte det folk i køen sa til meg «Å, er det slik du ser ut». De kjente igjen stemmen min.

– Jeg var programleder for en barnetime hvor barn kunne ringe inn. Programmet het Lefsa, uten at jeg husker hvorfor, annet enn at det var noen barn som hadde foreslått det.

Lars var knyttet til Radio Kongsvinger fra 1985 til 1996, hvorav de siste 10 årene som redaktør. Tiden i lokalradioen åpnet også nye dører inn til Kongsvingers rike kulturliv.

– Jeg kom relativt fort med i teatermiljøet, i det som den gangen het Sceneklubben, og lokalradioen, gjennom en lærerkollega. For meg var dette en flying start som innbygger i Kongsvinger. Gjennom lokalradioen kom jeg inn i musikkmiljøet, minnes han.

Det er nesten skummelt å nevne noe av det han har vært sentral i, for det er fort gjort å glemme noe. Men det mest kjente er Festningsspillet, vandrespill og ikke minst som en del av det populære bandet VM-trosserne. Lars ble tildelt Kongsvinger kommunes Kulturpris i 2011. Og så må vi selvsagt ikke glemme rollen som nissefar i forbindelse med julegateåpninga. Første oppdrag som nissefar fikk han i 1986, og siden har han bare gått glipp av tre-fire julegateåpninger.

– Når jeg ikke ble popstjerne, er nisse under julegateåpninga nesten det beste jeg kunne bli, sier han halvveis på fleip og halvveis på alvor.

– Jeg må si at det har vært et fantastisk oppdrag, og jeg har alltid tatt det på største alvor. Det har vært et privilegium å få ha jobben i så mange år, understreker nissefar, som på grunn av sykdom i fjor og koronasituasjonen i år ikke har hatt oppdraget siden 2018.

– Men jeg håper ting normaliserer seg så jeg kan ta på meg nissedrakten igjen neste år.

Før den tid planlegger han imidlertid et show til våren sammen med Øivind Roos og Kjetil Hjerpset.

– Vi har kalt det for To mann og en bass. Vi satser på å kunne reise litt rundt i distriktet og underholde. Det er jo det jeg trives aller best med å gjøre. Jeg synes det er utrolig moro å jobbe med Øivind. Vi matcher hverandre så godt i det vi gjør, og jeg håper vi får mye moro sammen i årene som kommer, sier Lars Thyholdt.