Det er kaldt i lufta, men ikke kaldt nok til at kuldegradene kan melde sin ankomst. Rundt lunsjtider vil nemlig solen varme opp luften, den tykke genseren går av og for et øyeblikk har man glemt den kjølige morgenen.
Skogsbilveien slynger seg innover skogen. Veien er lagt med bar fra nedhogga grantrær, og fungerer som et mykt underlag som beskytter skogbunnen mot de tunge maskinene som kjører over den.
Man skal ikke gå langt før man ser hogstfeltet. Om man bruker nesen, så kan man nesten lukte seg frem. De fleste trærne har gitt fra seg en usedvanlig sterk og fin lukt av skog. Likevel ser man tydelig hvilke trær hoggeren, den som skjærer ned trærne, har valgt å la stå slik at disse trærne kan gi frø til trærne som senere skal finne sin vei opp av jorden.
En som ikke lenger legger like godt merke til skogluften, er Bente Anita Holmby. Hun har kjent denne lukta så mye at hun nesten kan kalle seg for immun.
Et annet liv
En yngre versjon av Bente sitter ved kasse i den lokale matbutikken hvor hun jobber. Ut av vinduet ser hun tunge skogsmaskiner kjøre inn og ut, og hun følger fascinert med. En morgen ser hun bort på en kollega og sier at hun en dag skal kjøre en sånn maskin. Kollegaen bare ler, for hen vet nemlig ikke da hvor hardt Bente kommer til å stå på for å få drømmejobben.
– Jeg starta å jobbe på matbutikken ganske tidlig. Jeg ble gravid ung, så jeg måtte ha en jobb for å kunne forsørge både meg og barnet, forklarer Bente.
Hun skulle først gå på landbruksskolen og jobbe 14 år på Rema 1000 før hun slutta på jobben og begynte på skolen for å få studiekompetanse. Etter hvert begynte det å bli tomt på sparekontoen, og Bente dro til Nybråten Skogsdrift og spurte om jobb.
– Først så var vel ikke Kent Rune Nybråten helt sikker på om jeg var seriøs, men han lot meg prøve. Han sa at jeg kunne få jobb om jeg var så interessert at jeg lærte meg det sjøl, sier Bente og smiler.
Ga ikke opp
Når dama fra Austmarka har bestemt seg for noe, er det mye som skal til for å rykke henne av pinnen. Bente satt 400 timer på sidesete inni i en skogsmaskin og observerte andre lassbærere jobbe. Etter hvert fikk hun også prøve selv.
– Jeg dro tilbake til kontoret til Nybråten Skogsdrift, og sa at jeg hadde lært det. Igjen ba jeg om jobb, og etter det har jeg kjørt. Jeg tror jeg har vært veldig heldig som har fått muligheten til å prøve og lære, sier Bente.
Plutselig så renner det fra kloa. En gylden veske slipper ut av en av slangene som sørger for at kloa får hydraulikkolje. Denne gangen er det heldigvis ikke mye væske som slipper ut, og Bente tar med seg hansker og verktøy. Dette er en del av jobben. Det er nemlig ikke bare bare å skulle frakte tømmer ut av skogen. I tillegg til å kunne kjøre maskinen, må Bente sørge for vedlikehold.
– Om det skjer noe med maskinen når jeg er i skogen, så kan det godt hende jeg må skru eller prøve å finne en annen løsning på problemet. Man veit aldri om det vil ta to minutter eller to timer, forklare Bente.
– Jeg er ikke alltid sterkest
Om noe går i stykker eller ikke fungerer som det skal, får Bente alltid lov og tid til å prøve selv. Det er aldri stress og mas, og det er noe av det hun setter så pris på.
– Man må innse at man ikke klarer alt. Gubbene er sterkere enn meg, og sånn er det. Men vi hjelper hverandre, og det er noe av det jeg setter så pris på, sier hun.
For det er et godt miljø Bente beskriver. Selv om hun er den eneste kvinnelige skogsarbeideren i området, så trives hun godt. Det har alltid vært en lett og god stemning på jobb. Dette til tross for at mesteparten av dagen blir brukt aleine inne i maskinen.
– Man bli god til å være med seg sjøl. Ellers snakker jeg mye i telefonen med andre jenter fra andre steder i landet som jobber med det samme. Men når vinteren melder sin ankomst, så hører jeg mest på lydbok, sier hun.
Verdige øyeblikk
Midt i hogstfeltet står det en lassbærer. Sola er lav på himmelen, og de siste solstrålene treffer Bentes ansikt. Forsiktig og presist løfter kloen som Bente fører, opp tømmerstokker fra hauger på bakken. Pent blir de plassert som puslespillbrikker på lassbæreren. Dette er noen av disse øyeblikkene hvor Bente kjenner at hun virkelig verdsetter jobben sin.
– Soloppgang og solnedgang skaper en helt spesiell stemning i skogen. Det er i sånne øyeblikk jeg føler meg spesielt heldig, sier hun.
Men disse øyeblikkene er ikke de eneste. Bente sier også at hun ofte ser dyr når hun jobber. Hun sier at det virker som at de ikke bryr seg, for elgen kan ligge helt i ro å drøvtygge mens lassbæreren går.
– Det virker som at de er mer redd for mennesker enn maskiner. Likevel er det strenge regler som vi i bransjen forholder oss til. Det er viktig at vi tar hensyn til dyra, sier Bente.
Selv om hun nå har jobbet i bransjen i seks år, så føler hun at hun aldri blir utlært. Det er alltid noe hun kan bli bedre på. Om man begynner å føle seg litt utlært, kan det godt hende man plutselig skal jobbe i et helt nytt terreng med nye utfordringer.
– Jeg lærer hele tiden. Det er noe jeg tror er viktig for å utvikle seg og at jobben forblir interessant. Noen sier at man bør bytte jobb hvert femte år. Jeg tror ikke det stemmer for meg. Jeg har kommet for å bli, sier Bente.
