Viktigst for vekst er samarbeid mellom kommuner–og fylket–i alle regioner!

I disse dager vedtas Innlandet fylkeskommunes årsbudsjett og økonomiplan for 2024-2027. Flertallspartiene Arbeiderpartiet, Høyre, MDG og Pensjonistpartiet er enige om et forslag som viser retning for våre prioriteringer de neste fire årene. Ett av tiltakene er å styrke samarbeidet med de interkommunale politiske råd (IPR, tidligere kalt regionråd). Som regional samfunnsutvikler kan fylkeskommunen i langt større grad være pådriver for å få til et sterkere samarbeid mellom kommunene, en kraftsamling, i alle Innlandets ti regioner.

Fylkeskommunens prosjekt «Tett-på-2023» blir samtidig avviklet i sin nåværende form. Prosjektet har ikke fått den tyngde man kunne ønske seg i og med at regjeringen ikke har prioritert prosjektet i tildelingen av bygdeutviklingsmidler. Likeså er det flertallspartienes syn at det trengs satsing i alle Innlandets regioner og kommuner, ikke bare i noen få kommuner i sentralitetskategori 5 og 6.

Samfunnsforskere deler norske kommuner inni seks sentralitetskategorier. Kategori 1 er mest sentralt beliggende kommuner mens 6 er mest usentralt beliggende. Av Innlandets 46 kommuner er det én kommune i kategori 2, 9 i kategori 3 og hele 36 i kategoriene 4, 5 og 6 som alle har demografiske utfordringer. Folketallsutviklingen i Innlandet har over lang tid vært nedovergående og alderssammensetningen tilsvarende kritisk med en stadig større andel eldre. Innlandet er første norske fylke med flere over 65 år enn under 20 år. Folk til jobbene og kompetansemangel i mange kommuner, særlig men ikke bare småkommuner, er et faktum. Dette er en selvforsterkende utvikling. Innlandet er å regne som et stort distriktsfylke med potensial til å bli så mye mer!

Kraftsamling i regionene blant annet via interkommunalt samarbeid er helt nødvendig for å løse utfordringer knyttet til regional utvikling av bostedsattraktivitet og tjenesteproduksjon. I den grad vi kaller det sentralisering så er det noe som trengs for å få til desentralisering fra de store byene. «Sentralisering» må til for at ungdommen skal finne de urbane kvaliteter og tjenester ikke for langt unna, kombinert med nærhet til natur som de ønsker seg – ellers fortsetter ungdommen å forsvinne til storbyene. Med raskt fallende folketall flyttes tjenester og oppgaver enda lengre unna oss. Vi må snakke om kraftsamling, balanse og grensesnitt – og ikke minst om å ville hverandre vel og forstå de positive synergier som ligger i regionalt samarbeid og samskaping.

Det trengs politisk lederskap og tydelighet fra politikere på alle nivåer. Mange ordførere og andre lokalpolitikere, uavhengig av partifarge, som til daglig opplever utfordringene, ser at det trengs kraftsamling – ikke vegring eller partipolitisk spill. Det er vårt ansvar som politikere også å snakke om realitetene om de kan være aldri så krevende. Og det på en måte så folk forstår det. Politisk unnfallenhet tjener verken befolkningen eller demokratiet.

Mens andre fylker bruker de neste årene på krevende delingsprosesser, bør Innlandet bruke kreftene på å gjøre seg mer gjeldende i nasjonale prioriteringer og komme seg fremover. Vi er 57 fylkespolitikere som har alle muligheter for å få Innlandet fremover de neste fire årene. Å prioritere ressursbruken riktig er en selvfølge, og der må vi ta tøffe grep. Vi må i tillegg jobbe langt mer offensivt for å fremme Innlandets interesser på sentrale politikkområder, blant annet når det gjelder samferdsel, kommunikasjon og kraftforsyning inklusive å komme lenger frem i køen for utbygging av transmisjonsnettet.

Lokaldemokratiet utfordres i stadig større grad fra alle hold. I offentlige utredninger på stripe tilrådes styrking av kommunalt planarbeid. Interkommunalt samarbeid for å utvikle kapasitet og kompetanse i areal- og samfunnsplanleggingen er sannsynligvis viktigste satsing for IPR’ene. Alternativet er mer statlig plan og lokalt tap av råderett og myndighet.

Flertallspartiene Ap, H, MDG og PP vil føre en offensiv, tydelig og konkret politikk innen både skole, samferdsel, kultur, plan-, nærings- og samfunnsutvikling – og ikke minst økonomi. Vi vet at politikk er det muliges kunst og at samarbeid handler om å gi og ta.