Trenger vi PRIDE?

En vårdag i fjor gikk jeg på Karl Johan bak to gutter som gikk hånd i hånd – i det en gjeng med unge glade gutter passerte, skubbet en av disse litt til de to, stakk hodet nærmere dem og sa «soper». Ikke høyt men høyt nok til at jeg hørte det – og det gjorde i hvert fall de to kjærester. Jeg rakk ikke å reagere eller si noe – ble satt ut - men tenkte etterpå at slik oppførsel har jeg aldri sett eller hørt hjemme. Men jeg vet at det skjer, også i Innlandet!

Så tenkte jeg på at vi fortsatt har en vei å gå for å få et samfunn der det er nok å være et godt og dugandes menneske og fløytandes likegyldig om du er til gutter eller jenter – og for øvrig hvilken form og farge du har. Fortsatt er det noen blant oss som ikke tørr å slippe kjærligheten løs – fordi de tilfeldigvis er glad i et menneske med samme kjønn som dem selv. Fordi de er redde omgivelsenes reaksjoner, fordommer og fordømmelse.

Å skulle holde noe av det beste og fineste i livet – kjærlighet og nærhet med den man føler seg som ett med – å skulle holde det hemmelig, bortgjemt, kanskje att på til for den man elsker – og kanskje velge heller å leve alene, eller forsøke å få det til å funke med en av motsatt kjønn; fordi man er redd å bli kalt «soper» når man går hånd i hånd på Karl Johan – selv i det opplyste velferdssamfunnet vi lever i. Kjenn etter inni deg hvordan det må være for deg selv - eller barnet ditt - å skulle leve et slikt liv; som en annen enn den man er.

Det hender jeg hører eller leser ytringer som «Trenger vi denne PRIDE?» eller «må de være så høytropende, disse PRIDE-folka?» eller «Dette blir for mye mas og tjener ikke saken».

Alle har rett til å mene hva de vil. Min opplevelse på Karl Johan, terroren og drapene under Pride-markeringen i Oslo men ikke minst det jeg hører og føler av sårhet og frustrasjon hos noen av de skeive mennesker jeg kjenner, forteller meg at: Jo, vi trenger PRIDE!

Alle kan delta på det de vil – og la være å delta på det de ikke vil. Men dersom aversjonen mot å delta i PRIDE-markering dypest sett handler om at man fortsatt ikke helt har forlikt seg med tanken om homoseksuell kjærlighet, da underbygger det at PRIDE-markering trengs. Det flytter grenser inni oss alle å se glade, fargerike mennesker gå i tog for kjærligheten. Ingen kan unngå å bli påvirket.

Innlandet består av inkluderende, varme, omsorgsfulle lokalsamfunn der vi godtar og respekterer hverandre for de vi er – og alle vet at vi er akkurat like mye verdt uansett hvordan vi er skrudd sammen – form, farge, kjønn, legning – derfor har jeg valgt å bo her i over 30 år.

Til alle ildsjeler bak PRIDE – takk, dere gjør en uvurderlig jobb for skeiv kjærlighet i første omgang, men i det større bildet også for toleranse for andre mennesker som ikke føler seg verdsatt for den de er.

Happy PRIDE!